En italiener på Finnskogen

KLIPPEN: En musikalsk klippe skal åpne Finnskogutstillingen musikalsk på fredag, Paolo Vinaccia her i gitarfaglig prat med Ivor Krgo. Foto: Anita Krok

KLIPPEN: En musikalsk klippe skal åpne Finnskogutstillingen musikalsk på fredag, Paolo Vinaccia her i gitarfaglig prat med Ivor Krgo. Foto: Anita Krok Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Paolo Vinaccia er destillert musikk og raushet. Det finnes knapt noe han ikke kan spille på. Trommeslageren åpner Finnskogutstillingen fredag med konsert i Røgden Bruk.

DEL

Han er svær på alle måter, Paolo Vinaccia, en ubeskrivelig god musiker, en fysisk stor mann, raus, morsom og en omsorgsfull person:

– Skal dere ha kaffe? Dere VET dere har kommet til rett sted, sier han og drar i gang den enorme Ferrari-røde kaffemaskinen som okkuperer halve benken.

– Se her, du må drikke nå, sier han og serverer en cappuccino som burde vært saligkåret.

Reisefølge Ivor Krgo fra Finnskogutstillingen får en espresso som får multikunstneren og musikeren til omtrent å slå opp i taket.

– Dere nordmenn serverer espressoen altfor varm. «Espresso» er å ta med i farta og drikke med en gang.

Traktekaffe er gift, sier Paolo og rister mildt på hodet.

Italia har talt. De har paven, musikken, naturen, filmen, vinen og maten.

Han kom hit opp med et danseorkester for 35 år siden. Slik endte landets kanskje aller fremste perkusjonist i det kalde nord hvor sommeren er så kort at du nesten lurte på om det bare var en drøm.

Frogner kirke, 1992, det var lanseringsturné for albumet «Rosa frå Betlehem» med Sondre Bratland, Iver Kleive, Knut Reiersrud og Paolo Vinaccia.

Platen ble spilt inn av Kirkelig Kulturverksted i Fødselskirken i Betlehem.

Fire kunstnere skapte magi i kirkerommet en kald Oslo-kveld. I midten bakerst, under et skrått lys med alle rytmeinstrumentene, der sto Paolo og suggererte hele forsamlingen.

– Vi måtte krangle! Da vi kom til Frogner kirke, sto lyset i kirken på for fullt. De hadde gitt oss noen latterlige høyttalere.

«Dere har tatt med dere et lite stereoanlegg! Reis tilbake finn noe skikkelig som slår», sa jeg.

Hvis du demper lyden, demper du dramaturgien. Det må jo låte høyt. Ellers blir det bare russerevy. Frogner kirke ble den beste konserten på hele den turneen, forresten.

– Hva jeg skal spille på Finnskogutstillingen? Vi kan spille fort, vi kan spille rart. Men det blir vakker musikk!

Bandet på fredag er rytmekongen selv og jazzsaxofonisten Bendik Hofseth og jazzgitaristen Jacob Young, velrenommerte og svært anerkjente hver for seg, nå som trio.

De skal også spille et verk som Jacob Young har spesialkomponert for anledningen.

En italiener kommer på fredag. – Paolo er mer italiensk enn selve Italia.

Han er musisk tvers igjennom og jeg kjenner ingen som er en slik kunstner som ham, sier Lisa Bonnár fra Skotterud.

Da musikkpedagogen og sopran spilte inn sin Børli-plate «Under himmelen» for 14 år siden, var Paolo perkusjonist.

Det er lettere å ramse opp dem han ikke har spilt med og steder han aldri har turnert.

Han har spilt på over ett hundre album, han har en stor produksjon for egen del og er en konstant reisende i musikk.

– Tiden står aldri stille i møte med ham og han har en helt mystisk timing. Alt han tar i blir til trommekunst.

Han gjorde en veldig god jobb med Børli-plata og satte meg på sporet av min egen personlige stemme, kommenterer Lisa Bonnár.

Nå arbeider Paolo Vinaccia med bestillingsverket «Dommedag ifølge Paulus», det skal framføres i Oslo Domkirke 12. august med blant andre Det Norske Solistkor under Oslo Jazzfestival.

I en stue et sted i Oslo sitter to langhårede kreative sjeler over en Mac, Paolo og Ivor, de diskuterer hvordan plakaten og den visuelle utformingen av Paolos dommedag skal bli.

– Prosjektet mitt er, bryr vi oss om hverandre, eller er det noe vi innbiller oss?

Jeg skal gjøre research, jeg har planer om å gå rundt og intervjue folk, alt fra den slitne narkomane til forretningsmannen i dress og den som er døende av kreft og spørre, «tror du at du kommer til himmelen?»

Som dine dager er, skal din styrke være. Paolo fikk for noen år siden beskjed av legene at han hadde utviklet kreft i siste stadium.

– De sa jeg var døende og jeg fikk behandling med enorme doser cellegift. Nye røntgenbilder i Italia viste derimot senere at jeg aldri hadde hatt kreft.

Jeg gikk på epilepsimedisin, men ble skremmende glemsk. Legene på Ullevål behandlet meg feil fra første dag.

– Jeg hadde ikke kreft. Det har vært en lang kamp. Alle nerver er brent vekk, jeg kjenner ikke at jeg holder i trommestikkene.

 Det er som å gå i gummistøvler med glødende glasskår i alle døgnets 24 timer.

Takket være en dyktig nevrolog, alternativ behandling og laserbehandling er jeg blitt bedre, men jeg er ikke slik jeg var. Jeg må bare leve med smertene, sier han lakonisk.

Musikerne som arbeider med ham, trekker fram den umiddelbare og ekstreme nærheten i alt han gjør.

At han er både inspirerende og til tider krevende å jobbe med på samme tid. Det som både forløser og gir nytt liv, det skal koste.

– Husker du at vi hadde en løs plan for 11 år siden om å gjøre et lite musikalsk prosjekt, jeg sendte deg en demo, men så ble det ikke noe av? spør Ivor.

– Så klart, svarer Paolo kjapt.

– Men si meg, hvor mange gitarer har du egentlig? spør Ivor og tar ned den ene av dem og spiller en kort folkesang med både intens og innfløkt fingerspill.

– Mange og de er i alle aldre, de eldste du ser her på veggen, de er bygget av min oldefars bror, det er en Vinaccia, verdifulle i seg selv både fordi de er så gamle og gode å spille på, og at de har tilhørt familien min, alltid, svarer Paolo.

Viva l'Italia.

Artikkeltags