Ingeborg Schjelderup-Høye er femte generasjon som bor på Gruset på Namnå. Nå brukes fjøset som stall, jordene til ridebane og uteområde for 40 hester, Ingeborg har pusset opp og bosatt seg i hovedhuset med mannen Marius og barna Julie og Erik. I sidebygningen bor mamma og mormor Elisabeth. På sikt skal Ingeborg overta Gruset.
Der er Ridehuset Gruset bygd opp sammen med familien Tidemandsen, og ryttere i alle aldre møtes. Både Ingeborg og datteren Julie er gode ryttere, og Ingeborg ser at Julie kan gjør det bra når hun fyller 13 i april og kan ri nasjonale mesterskap. Hun har allerede hevdet seg godt i konkurranser.
Det var liksom aldri noen tvil om at Ingeborg skulle flytte tilbake til Gruset. Selv om hun er enebarn og odelsjente, har hun valgt det helt frivillig – uten press fra de eldre generasjonene. Ingeborg har alltid satt pris på plassen og mulighetene.
Flere generasjoner på gården
– Vi flyttet hit da jeg var seks år. Så flyttet jeg ut igjen som 19-åring for å studere medisin, og jeg var borte i nesten ti år, sier Ingeborg Schjelderup-Høye, som nå er fastlege og leier kontor hos Arnaldo Lerner på Kirkenær. Hun kjøpte en fastlegeliste, og er blitt godt etablert i hjembygda.
Hun ser verdien av å bruke fem minutter til arbeid i stedet for å sitte i kø og i rushtrafikk både til og fra arbeid. Nå kan hun i stedet se hestene på jordet og rådyrene i skogkanten når hun reiser på arbeid.
På Gruset er det kort vei opp i skogen og milevis med stier som kan benyttes. Og ikke minst er det hestene da. Det er travle dager for småbarnsfamilien, men de ser at på landet får de brukt tiden på en helt annen måte enn i byen. De kunne ikke tenke seg en annen hverdag.
– Vi trives med å bo på landet og ha den gode plassen rundt oss. Det har også mye å si at vi har ridehuset her på gården, og jeg ville nok ha drevet med hest uansett. Ridehuset er blitt stort og vi har samlet mye hestekompetanse her på Gruset. Julie og jeg bruker mange timer ute i stallen sammen. Jeg anbefaler absolutt andre å flytte ut på landet. Får vi lyst til ei helg i byen, så kan vi reise dit likevel. Vil vi treffe studiekamerater, så får vi til det selv om vi bor spredt, sier Ingeborg Schjelderup-Høye.
Da hun flyttet hjem igjen, bodde hun i hovedhuset sammen med besteforeldrene Inger og Erik.
– Det gikk helt supert. Så lettvint med barnepike, det var bare å legge ungene, sette babycallen nede og så gå ut i stallen, ler Ingeborg, som nå bruker hele huset etter en oppussing.
(Saken fortsetter under faktaboksen)
God plass for hjemmeskole
Gulvene er tatt opp, isolert og har fått gulvvarme. Det er pusset opp og tilpasset dagens unge familie, og Ingeborg har brukt mye tid på å planlegge og tenke ut hvordan hun ville ha det. Hun ønsket å bruke hele første etasje gjennom hele året, og ikke ha avstengte rom på grunn av kulde og vinter.
Samtidig er så mye som mulig av det gamle bevart. I kjøkkenet står en kakkelovn, og det ser ut som den har stått på gården «alltid». Hun har tegnet og kommet med forslag til kjøkkenprodusent Kjetil Bråten i Hof-Åsa, og har fått det akkurat slik hun vil. Bokhylla i naborommet har hun fått til etter egne tegninger, og der står det bøker som er minst hundre år gamle.
Lysekrona i stua henger i rosetten, slik den alltid har gjort og som hun husker som småjente. Nå kan de bruke hele førsteetasje uten å sprengfyre.
Huset er flere hundre år, og fikk andreetasje og loft påbygd på slutten av 1800-tallet.
Familien setter også pris på den gode plassen etter det siste året med korona-restriksjoner. Ungene har hatt hjemmeskole, ektemannen Marius, som er lærer ved Åsnes ungdomsskole, har også vært mye hjemme og selv måtte hun på legekontoret. Da hadde de tre andre sin skolehverdag rundt kjøkkenøya, og det var nok plass å ta av om de trengte tid for seg selv.
Slo ikke rot i Oslo
– Hvordan er det å være fastlege i samme bygd du bor i, og møte pasientene både i butikker og på arrangement på fritiden?
– Jeg synes det er mye mer positivt enn negativt. Folk er flinke til å skille det når de møter meg utenom kontortid i butikken eller andre steder. Jeg får ingen legespørsmål i butikken, og jeg er selv flink til å sette grenser dersom noen skulle gjøre det. Man lærer mye om livet her når man er fastlege i samme kommune man bor i, og jeg føler meg nesten som en distriktslege. Det synes jeg er hyggelig, sier Ingeborg Schjelderup-Høye.
– Hva med barndomsvennene, flytter de tilbake også?
– Ikke alle. Mange ble værende igjen i Oslo og omegn. Men vi klarer fint å treffes likevel. Vi kan like gjerne sette av ei helg å møtes selv om jeg bor her. Jeg føler dessuten at jeg får gjort så mye mer her, både med arbeidet, som kone, mor og ridning, sier Ingeborg Schjelderup-Høye.
– Du var ikke redd for at du skulle slå rot mens du bodde i Oslo?
– Nei. Jeg var ute i nesten ti år, men lengtet aldri hjem da, og jeg var heller ikke hjemme hver helg. En gang i måneden, kanskje. Jeg skulle jo flytte hjem igjen en gang, sier Schelderup-Høye.
Yrkesvalget tok hun da hun gikk på videregående og skulle søke videre utdannelse. Hun likte fysikk veldig godt, men ville flytte til Oslo og da ble det medisin.
– Det var et veldig morsomt studie, og jeg angrer ikke. Hverken på yrkesvalget eller at jeg flyttet hjem til Grue. Håper flere unge tar valget og flytter hit, anbefaler Schelderup-Høye.