Udiskutabelt: Elisabeth Johansen (53) på Austmarka er ei driftig dame.

I helga åpnet hun Bettes glamping i billedskjønne omgivelser på Finnskogen, hvor de første gjestene kunne boltre seg i naturen.

Det var Mitt Kongsvinger som først omtalte saken.

– Endelig har vi fått glampingen på plass, gjestene var fornøyde og det er gledelig. Det har tatt litt tid fra ideen oppsto til åpning, vi har jo andre ting ved siden av, sier Elisabeth og tar imot Glåmdalen.

Ideelt sett skulle glampen stå klar i våres, men det er ikke utenkelig at det kan bli en høstsesong for tilbudet som kombinerer det tradisjonelle utendørs campinglivet med møblert telt.

Hun vil få inn en vedovn også, forteller hun, idet hun serverer en kopp kaffe hjemme på kjøkkenet.

Den livlige familiehunden Tuva har akkurat funnet seg til rette.

– Bli med ut! inviterer Elisabeth og henter fram firhjulingen.

Ut i det fri

Det er en kort kjøretur fra familiens hus og til området som har blitt valgt til område for glampen.

Blant elva som svinger seg, livlig dyreliv og turløyper.

Denne plassen gir hun samboeren Jan æren for å ha funnet, han har vokst opp på Austmarka og fra barnsbein av tilbrakt tid i skogene her. Selv kom hun flyttende til Austmarka for 20 år siden fra Langhus i Follo.

Den gang var det gårdsdrømmen som fristet, wow-effekten hun fikk av den lille innlandsbygda var slående.

Elisabeth stopper ved en stein.

– Se på den, det kunne vært brukt som velkomstskilt: «Velkommen til Bettes glamping», liksom.

Det er ikke vanskelig å forstå hvordan ideene nærmest ramler inn. Så enkelt som det.

Midt i de dype skogene har et litt annerledes tilbud reist seg: Her er det campingmuligheter, men med en ordentlig seng, tilgang til rent vann og utedo. Men ikke elektrisitet, annet enn det som er batteridrevet og noen lykter som går på solceller. Litt campingfølelse må det tross alt være.

– Men man slipper å tulle seg inn i soveposer.

Alt dette har Elisabeth og Jan stått for selv. For hun vil gjerne gjøre så mye som mulig selv. Hun forteller at følelsen av å fikse ting selv, uten å måtte ha hjelp er uslåelig. Da står man også kun til ansvar for seg selv.

– Jeg er nok litt rastløs, med masse ideer og noen kan gjennomføres, andre ikke. Hadde det ikke vært for Jan hadde ikke halvparten blitt gjennomført. Han er realisten av oss, så vi utfyller hverandre godt.

Er det nok timer i døgnet?

– Hvor henter du all inspirasjon fra?

– Jeg er som en svamp, jeg tar inn alt – overalt. Jeg er interessert i mye, og det er så mye jeg synes er spennende.

– Men i år har det vært viktig for meg å trekke meg litt tilbake fra den daglige driften, til mer å administrere og tilrettelegge framfor å fysisk være til stede. For alt tar tid, fra å sjekke varebeholdning, bestille varer, følge opp at det er rent nok, at ting er i orden. Sånne små «tidstjuver», påpeker Elisabeth.

Det var i 2019 at hun fikk spørsmålet om å ta over pizzaen på Austmarka. De forrige eiernes ånd er med videre i alt hun gjør.

I fjor kom også spørsmålet om å overta kioskdriften på Dragonmoen camping. Hun bestemte seg for å takke ja. I tillegg til både pizzarestauranten og campingen, jobber hun i en 60 prosent turnusstilling på Roverudhjemmet.

– Hvordan sjonglerer du dette?

– Det må bare gjøres, og stort sett går sjongleringen bra, men mye fritid blir det ikke. Den går med til å sove, eller å strikke, som jeg gjerne kobler av med. Jeg må ha noe i hendene om jeg skal sitte rolig.

– Også er det snakk om prioriteringer her. Det er ikke alltid at huset blir prioritert, for eksempel. Har man ikke mer tid, så er det bare sånn det er.

Neste steg

For Elisabeth er det en perfekt kombinasjon:

– I jobben som sykepleier, gir man så mye av seg selv til mennesker som trenger mye. Det er stress til tider, og det kan være mye tankevirksomhet. Ting må hele tiden gjøres hundre prosent, du har med andre mennesker å gjøre. Men det er helt vanvittig givende, det gir så mye tilbake og jeg bruker meg selv mye i den rollen.

– På den andre siden har jeg, kanskje med pizza'n som base – hvor jeg kan rydde, vaske, gjøre helt konkrete ting. Det er praktiske arbeidsoppgaver, det å kombinere det sykepleiefaglige med det praktiske, som ikke krever like mye tankevirksomhet synes er veldig ålreit.

Elisabeth understreker at hun ikke nødvendigvis ser på pizzaen, kioskdriften og glampingen som jobb, mer en livsstil. Men det er tross alt dette som opptar store deler av hverdagen, og ferien hun i fire måneder i sommer har hatt fra Roverudhjemmet.

Flere planer er selvsagt i sving, etter å ha fått litt respons fra gjester er neste steg å utvide glampen med flere telt, forteller hun. Men først et pust i bakken, og se hvordan det går. For det skorter ikke på ideene og hva som kan gjøres her.

Neste uke satser hun på å få tatt seg litt ferie fra det meste. Det lar seg gjøre med sjølgående ansatte, som hun roser opp i skyene.

Vi hopper videre på firhjulingen og reiser innom Dragonmoen camping. To av gjestene hilser på Elisabeth. De har akkurat fått servert pizza:

– God pizza, som alltid, utbryter de.