Dag 1 søndag 19.6 (17 kilometer)

Vi startet ved Skullerudstua i Oslo mens vi «blastet» Dire Straits på full guffe.

Money for nothing` and chicks for free.


Jonatan: Jeg var litt nervøs. Hva om vi roter oss bort? Hva om en av oss skader seg? På den annen side gledet jeg meg. Jeg har sovet mange netter i telt, med venner, også alene, men aldri mer enn to mil hjemmefra. Jeg skal gå min lengste og tøffeste tur, med en kompis i god form, en jeg stoler på. Mye kan gå galt, men mye kan også gå veldig bra.

Per: Jeg har gått mye på tur før, og selv om dette var en tur med helt annet kaliber, var jeg nesten sikker på at det kom til å gå bra. Vi hadde planlagt nøye og skulle ikke etterlate noen beslutninger til tilfeldigheten. Jeg visste også at hvis vi mistet positiviteten, så kom vi til å miste motivasjonen. Jeg var helt sikker på at vi skulle fullføre turen, men jeg ønsket også å se tilbake på den med et smil.

Etter noen timers marsj spiste vi nudler på et flott utkikkspunkt over Østmarka. Det var pent vær, og vi var fornøyde med å endelig være i gang med turen. Flyktningeruta er ruta ut av Norge, og inn til Sverige, som var nøytrale under 2. verdenskrig.

Selv etter kun 1 dag med gåing, merker vi at dette blir en krevende tur. På grunn av Østmarkas kuperte terreng er det vanskelig å ta seg fram. Én kilometer kan føles som en mil. Omtrent fire kilometer fra Skullerudstua kom vi til Milorghula, hvor både konteinere, våpen, hjemmelagde håndgranater og annet utstyr ble gjemt av norske motstandssoldater under krigen. Ved dagens ende fant vi en nydelig teltplass og camp. Vi slo opp teltet og kokte opp vann til vårt gourmetmåltid! Real turmat har alltid vært en klassiker. Vi avsluttet dagen med bading og fisking. Vi måtte dessverre ta farvel med Jonatans favorittsluk.

Money for nothing` and chicks for free


Per: Da jeg fikk tilbud om å være med, var jeg entusiastisk, men nysgjerrig. Jeg hadde hørt om turen før, at den var krevende. Å gå en ny langtur hver dag virket røft. Men jeg liker skikkelige krevende ting. Jeg er ikke særlig sporty, tvert imot, jeg er skikkelig lat. Men det er deilig å slappe av etter å ha gjort noe vanskelig. Det var det jeg tenkte på da jeg sa ja til turen.

Jonatan: Jeg hadde tenkt på denne turen lenge. Mye av grunnen er fordi oldemor var grenselos i store deler av Flyktningeruta under andre verdenskrig. Selv om jeg aldri fikk møtt henne, er hun et forbilde. Hun het Marit Nesset (Marit Witnes da hun giftet seg) og opererte under dekknavnet «Martin». Hun stod på Bjørkelangen stasjon da beskjeden kom om at Norge var okkupert i 1940. Da var hun 20 år gammel. Hun var på vei til Drøbak, men snudde da hun fikk beskjeden. Hun dro til Digerneset gård. Det ble starten på fire år som grenselos i området rundt Digerneset, og hun opererte mye i nærheten av Sverige. Hun måtte selv flykte til Sverige 21. april 1944. Hun var en av veldig få kvinner som var grenseloser, og var for meg et forbilde, fordi hun var modig og satte sitt eget liv på spill for å hjelpe flyktninger og spesielt jøder over grensen. Jeg er stolt av å ha Witnes som mellomnavn.

Dag 2 mandag 20.6 (30 kilometer)

Da vi våknet tidlig på morgenen, lå et tjukt lag med tåke over vannet. Vi hadde overnattet ved Steinsjøen, som var litt kortere enn stedet vi egentlig hadde tenkt å overnatte på. Vi spiste en rask frokost, fordi vi ville komme oss av gårde. Vi skulle til Vangen for å spise ferske boller og rundstykker. Stykket fra Steinsjøen var ikke lenger enn to kilometer. Da vi kom fram ble vi tatt godt imot, og betjeningen var veldig hyggelig. Vangen har en veldig fin beliggenhet, med grønn skog og fin utsikt. Det er flere dyr der. Vi vil helt klart anbefale å ta seg en tur til Vangen for å spise varme kanelboller. Videre gikk vi til Bøvelstad for å spise lunsj. På veien dit gikk vi veldig mye opp og ned. Vi gikk forbi flere fine vann, men også ett parti som så ut som en regnskog. Det var helt grønt, og det luktet friskt.

Da vi kom til Bøvelstad, møtte vi en mann ved navn Johan. Han var en hyggelig kar, som fortalte at han selv hadde gått Flyktningeruta da han var yngre, bare motsatt vei. Bøvelstad er ett nydelig rastested med flott natur. Vi fortsatte ferden videre, men etter kun et kvarter stoppet vi for å bade på et idyllisk sted! Videre måtte vi passere bratte bakker, grønne daler og langstrakte stier. Vi hadde gått lenge på en varm og kjedelig grusvei, da Jonatan plutselig pekte med vandrestaven sin. Han hadde sett en tiur. Tiur er en sjelden fugl i Norge.

Vi gikk så gjennom fint skogslandskap før vi kom ut på en grusvei som førte til et bebodd sted som heter Enebakk. Vi spurte rundt blant lokalbefolkningen og fant veien til Joker Enebakk. Der skaffet vi oss litt digg. Etter å ha snakket med en hyggelig dame som satt bak kassen, ble vi oppsøkt av en venn av damen bak kassen. Hun hadde fått høre at vi skulle gå Flyktningeruta. Det var langt ned til stedet vi skulle bli plukket opp av Enebakk Røde Kors, så hun skysset oss ned til kaia. Det er vi veldig takknemlige for. Planen var at vi skulle bli hentet av Enebakk Røde Kors, for så å bli fraktet over Øyeren. Øyeren er en lang innsjø som deler Enebakk i to. Vi fikk høre fra dem som kjørte oss over vannet, at Øyeren er en av de innsjøene som inneholder flest forskjellige ferskvannsarter i hele Norge! Vi ble satt av på en brygge, rett ved en åker.

Vi måtte krysse en elv, men det var en tabbe. Plutselig var vi borte fra stien. Vi var slitne etter en lang dag, og ville helst bare legge oss. Vi banket på flere hus uten nytte helt til vi kom til en stor grå gård. Der møtte vi eieren. En trivelig mann ved navn Knut. Vi fortalte dem at vi ikke helt visste hvor vi var, men at vi skulle gå Flyktningeruta. Det var et hyggelig ektepar som ga oss drikke og viste på kartet hvor vi hadde gått feil. Knut kjørte oss deretter opp til stien igjen, sånn at vi var i rute. Det hadde vært en lang dag, så vi slo opp teltet, hadde en kort middag og falt rett i dyp søvn.

There should be laughter after pain, there should be sunshine after rain

Dag 3 tirsdag 21.6 (25 kilometer)

Vi startet dagen med havregrøt og fruktmüsli. Siden vi sto opp relativt sent, pakket vi kjapt sammen og dro av sted. Dagen var endelig i gang. Vi tok få stopp denne gangen, kun fylling av vann og en liten lunsjpause. Et av de mest huskeverdige pausene var ved Minjarudkollen, med superflott utsikt og kikkert på toppen så man kan se utover skog og vann. Et annet nydelig sted var Møkkahølet, en nydelig teltplass. Vi gikk ganske jevnt ganske lenge før vi tok lunsj ved ett hytteområde. Etter maten gikk vi videre uten mange pauser i litt deilig yr. Da vi kom fram til Ovrum, ventet Kjetil (faren til Per, red. anm.) på oss med påfyll av mat. Vi plukket opp maten og gikk videre til et veldig fint vann nærme Amundsætra. Vi fant en utrolig fin teltplass ved store Amundtjenn. Til middag stekte vi pølser, og det var deilig å kjenne smaken av noe annet enn tørrmat. Det hadde vært en lite begivenhetsrik dag, men veldig fin likevel. Senere på kvelden ble Per bitt av edderkopp.

Per: Den beit meg to ganger siden den havnet nede i skoen min. Det var ganske kult.

Dag 4 onsdag 22/6 (30 kilometer)

Vi startet dagen med å fyre bål på en trygg bålplass rett ved vannet, og vi badet. Det frisket oss opp til frokost. Vi begynte å gå, men tok en liten stopp ved Amundsætra. Videre bar turen til et skogholt. Da så vi plutselig en stor elg. Den var veldig rolig helt til vi kalte på den med lyder som minner om en katt i smerte. Vi tror det var en ung elgokse, fordi den hadde gevir, men det var ikke så stort. Vi prøvde å følge elgen et lite stykke for å ta bilder av den, men den forsvant dessverre fra oss. Stien ledet ut på en koselig grusvei som gikk forbi et hytteområde. Så kom vi på en asfaltvei, men etter ikke lenge førte den oss inn i skogen igjen.

Etter en god økt tok vi lunsj ved Gåsefjorden, i tillegg tok vi frem fiskestangen. Det ble to sik, men vi slapp begge ut, grunnet liten størrelse. Vi fortsatte på denne veien ganske lenge. Etter hvert var det skikkelig slitsomt. Når vi gikk, gikk vi for det meste i stillhet, men slo av en prat av og til. Videre bar det til hytta ved Steinby (Steinbyhytta). Vi slo opp teltet rett ved Steinbyhytta og lagde en rask middag. Vi var begge slitne etter denne lange etappen. Dette var vår siste natt i telt, på hele denne turen. Natten var veldig varm, og det ble en tropenatt.

Dag 5 torsdag 23/6 (18 kilometer)

Vi våknet opp til grått vær, og det var klamt og mye knott og mygg. Foran oss ventet en etappe på cirka 17 km til vi var framme på Grenselosmuseet.

Per: Jeg hadde lyst til å gå DNTs anbefalte rute, mens Jonatan hadde lyst til å dele etappen i to og sove i telt ved grensen til Sverige.

Vi lagde en rask frokost, fruktmüsli til én og kaffe til den andre, og så pakket vi ned teltet og sekken for det som viste seg å bli siste gang på hele turen. Etter ikke mange kilometrene kom vi til Malnes, et veldig hyggelig sted. Der kan man også møte på en mann som heter Magne Malnes. Han kan fortelle mye historie om stedet og spennende historier fra krigen. Vi tok lunsj her, vi hadde god tid. Der bestemte vi oss for å gå hele ruta den dagen.

Etter Malnes er det kun noen kilometer til svenskegrensen og Grenserøys 53. Vi tok oss fram til grensen, fant ut av at vi hadde veldig god tid, så vi tok frem fiskestangen og gikk ned til til en innsjø for å bade og fiske. For flyktninger som kom denne veien under krigen, var Grenserøys 53 en gledesrik markering av at den farefulle ferden gjennom grensetraktene snart var over. På den andre siden av grensen var de trygge.

På vei ned til vannet så vi en ny elg.

Per: Jonatan, en sann jeger, ble så begeistret at han brast ut med: PER! EN ELG! Denne elgen var en kalv, så Jonatan kom på at vi burde se om den hadde en mor/elgku i nærheten, da kunne mor bli sint/redd, men det var intet i sikte. Elg nummer 2 på denne turen. Vi slang ut duppen, men vi klarte ikke vente med å bade. Vannet var friskt og deilig, et velfortjent bad. Alt av den harde jobben var ferdiggjort, vi manglet bare å seile inn til Grenselosmuseet.

Etter badepausen gikk vi for det meste i klassisk svensk terreng, altså hogstfelt. Bortsett fra det var det veldige fine stier som slynget seg gjennom skogen. Det var et magisk og gyllent lys som fikk skogen til å se forhekset ut. Da vi kom ut på en grusvei, hørte vi voldsomme flakselyder. En gigantisk tiur flydde opp fra busker tre meter unna oss. Etter en halvtimes gange så vi et skilt: «Grenselosmuseumet 3 km».

Bare tre kilometer igjen av turen. Den hadde vart i fem dager, nå var det bare tre kilometer igjen? Det var en rar følelse. Snart etter det var vi der. Da så vi skiltet med «Flyktningeruta». Vi følte at vi endelig hadde klart det. 120 kilometer hadde vi gått. Vi var veldig fornøyd. Da vi snakket med Vidar Hansen, han som driver museet, fikk vi høre at vi var de yngste han hadde møtt, som hadde fullført turen alene helt fra Skullerud i Oslo til museet. Det var veldig kult å høre. Museet har flere kule eiendeler fra 1940-tallet, og en veldig interessant stumfilm som viser en av fluktene fra Norge.

Per: Det var så jævlig deilig å komme fram, og det betydde veldig mye for meg. Det var sørgelig at turen var over, men den mestringsfølelsen jeg følte når jeg kom fram, var helt nydelig. Jeg er ekstremt glad for at Jonatan inviterte meg på turen. Jeg visste jo selvfølgelig at jeg skulle klare det med glans, men jeg imponerte fortsatt meg selv. Til neste år går vi Canada på tvers tur-retur. Ser dere der.

Jonatan: Det var sterkt å komme frem til Grenselosmuseet. Jeg har tenkt på denne turen lenge, nå er den ferdig. Det var litt vemodig, men mest av alt glede. Smaken av kald cola, is, potetgull etc. smakte bedre enn noen gang. Den sterkeste opplevelsen jeg hadde da vi var ferdig, var nok bilturen på vei hjem. Det var artig å se hvor lenge vi måtte kjøre for å komme oss hjem. Det første som slo meg da jeg kom hjem var: JEG HAR FAEN MEG KLART DET!!!

Jeg en varm dusj, tok på meg myke klær, spiste og fikk en god natts søvn. Med ett var gnisten tent igjen, og jeg var klar for flere turer og ekspedisjoner. Jeg må takke foreldrene mine som har hatt trua og ikke blitt masete, hysteriske, redde eller noe annet. De viste at de kunne stole på meg. Det er det viktigste. Jeg må takke Per som har holdt motet oppe, vist styrke gjennom ærlighet, og hatt et pågangsmot som ingen andre. Takk til folk som har hatt trua på oss, men vi kunne ikke klart det hvis vi ikke hadde vært nysgjerrige, viljesterke og endringsvillige.

Dette har vært en utrolig opplevelse, og vi begge anbefaler den videre.

Artikkelen er opprinnelig publisert i Harvest Magazine 29. juni og er gjengitt med tillatelse.