Amalie Madshus (21 år) studerer til sykepleier i Elverum, bor på Namnå, pusser opp nykjøpt hus, tar på seg ekstravakter hos hjemmesykepleien i Grue og er tilkallingsvikar ved medisinsk avdeling ved sykehuset i Kongsvinger. I tillegg har hun to elghunder med pappa Kristen, og de firbeinte skal også ha sitt stell. Og ikke minst er det flere i hennes vennekrets som er blitt værende i distriktet, eller de har flyttet tilbake.

Derfor kunne hun ikke tenke seg å flytte ut.

Knyttet til distriktet

– Jeg har alltid vært klar på at jeg vil bo på Namnå. Jeg er knyttet til plassen, jeg har familien min her og vennene mine i Solør. Og jeg har lyst til å arbeide i hjemmetjenesten. Det er her jeg klarer å slå meg til ro, sier Amalie Madshus.

– Du flytter aldri herfra?

– Jeg skal ikke bruke ordet aldri, men jeg ser ikke helt for meg at jeg gjør det. Det er unaturlig for meg å flytte herfra, og her har jeg også muligheter for jakt, stort sett på elg. Her har jeg vokst opp og her har jeg tilknytningen, sier Madshus.

Hun tar sykepleierutdannelsen i Elverum og leide også hus i Elverum med en kamerat. Men hun var der så sjelden, huset lå på et boligfelt og det ble for tett for henne. Derfor pendler hun til Elverum i stedet.

Nå har hun fått tak i drømmestedet Haugli i Monsrudveien på Namnå, der hun har utsikt utover jorder, skog og ser til både Vestsiden og Flisa. Der kan hun også ha hund, og til sommeren ser hun for seg enda en elghund.

– Jeg har igjen ett og et halvt år av utdannelsen, og etter det kunne jeg tenke meg utdannelse innen ledelse. Dessuten kan jeg tenke meg å arbeide på sykehuset ei stund, jeg merker at jeg har lært utrolig mye ved å ha praksisplass og ta på meg vakter på medisinsk avdeling, sier Madshus.

Ikke aktuelt å bo i en by

– Du har ikke vurdert å flytte ut for å ta utdannelse, og så flytte hjem igjen etter noen år borte?

– Nei. Jeg har alltid sett etter skoler i nærheten, og synes det er mange muligheter til å bo her i distriktet og samtidig skaffe seg en bra utdannelse. Det går fint an å pendle, og det er mange av mine venner som har gjort det. Ellers måtte jeg ha bodd i en by, og det er ikke aktuelt. Dessuten liker jeg at det er så landlig, og at alle kjenner alle her på bygda, synes jeg bare helt greit, sier Amalie Madshus.

– Er din generasjon opptatt av å bli værende i distriktet eller å flytte hjem igjen?

– Ja, jeg tror vi er en generasjon som vil være her, og som ser mulighetene og verdiene i vårt eget distrikt. Vi har tro på distriktet, og stedet er også avhengig av at vi unge blir værende her. Jeg har kjørt mye rundt i distriktet, og det er veldig mange flotte perler herover som etter hvert vil komme til salgs. Jeg blir nok aldri lei bygda, og mitt inntrykk er at mange synes det er godt å komme hjem igjen, sier Madshus.

– Hva med muligheter for arbeid?

– De finnes. Vil man arbeide og skaffer seg kompetanse, så får man arbeid. Jeg synes det finnes mange spennende arbeidsmuligheter i regionen vår, og at det rekrutteres mye nye folk. Jobbene finnes, men man må kanskje lete litt, sier Madshus, som ikke regner med å få problemer med å skaffe seg fast arbeid med sin utdannelse.

Viktig gjensynsfest

Madshus mener at en stor gjensynsfest og reunion i Kongsvinger 1. februar vil markedsføre hele distriktet på en positiv måte. Selv skal hun ikke delta på festen, men synes det er viktig å få fram alt det positive som distriktet har å tilby. Dette ser hun på som en stor mulighet til å markedsføre regionen.

– Det er utrolig viktig å lokke tilbake de som har flyttet ut, og kanskje også flere som ikke er herifra. Jeg er iallefall glad for at jeg fikk vokse opp i dette distriktet, og da jeg skulle etablere meg selv med eget hus, så fikk jeg utrolig god hjelp og rådgivning fra Grue Sparebank. All honnør til Erik B. Lund, sier Madshus, som gjerne kunne trengt flere timer i døgnet for tiden. Men om kort tid er hun på plass i eget hus som 21-åring. Da blir det skole, arbeid, hunder, jakt og venner som får oppmerksomheten.