Gå til sidens hovedinnhold

Her er talentene

Artikkelen er over 10 år gammel

Hildur vant Glåmdalens demokonkurranse, men juryen la også merke til andre band og artister som kan ha en stor framtid.

Her er ti av deltagerne juryen i demokonkurransen tror vil kunne komme til å gjøre seg bemerket i tiden som kommer, kanskje også i neste demokonkurranse.

Ståle Andersson

Andersson er i klasse for seg i norsk sammenheng som singer-songwriter. Han bare vet det ikke helt selv ennå. Hans egenkomponerte låter holder en særdeles høy kvalitet, og med de rette grepene kan han virkelig få ut deres hele og fulle potensiale.

Det ligger noe uforløst i de nesten spartanske innspillingene, og med litt mer jobbing kan dette gå langt. Likevel velger vi å tro at det ville være bedre for Andersson å prøve seg i USA framfor Norge, for det er der markedet for hans sound virkelig ligger.

Han er best på «Just To See You Smile» som virkelig er et godt stykke låtskriverhåndverk som ikke står tilbake for noe av det vi hører av norsk musikk på radio i disse dager.

Modul ate me

Dette ensemblet var vi først litt usikre på, men med låta «Robins Dundersalt» kjørt noen ekstra runder begynte ting å falle litt på plass. Dette er en veldig kul låt, stappfull av spennende elementer. Gode musikere som leker seg gjennom, forbi, under, bak og foran hverandre på en særdeles sjarmerende måte.

Vi vil at de skal komme seg enda lenger ut av skapet, lage mer musikk og dele den med oss, og gjerne også komme seg opp på en scene. Så dyktige musikere kan fort bli for opptatt av det tekniske og matematiske ved musikken, men ikke «Module...», de vil heller leke.

Fumbling Possum

Her har vi en kar vi virkelig har tro på, selv om han leverer en komplett uinteressant cover av en Foo Fighters låt ved siden av eget materiale. Når Mr. Possum velger å stole på sine egne valg, og skriver sine egne låter, det er da det slår ut i full blomst.

Vi kan trekke noen linjer mot for eksempel The Vines, men det blir også veldig Nirvanainspirert både i vokal musikk og lyrikk.

Om de overtydelige referansene til Nirvana ble lagt vekk, og det egne soundet ble dyrket mer hadde dette kunnet holdt til en finaleplass. Stol mer på deg selv, og la heltene hvile litt! Det er dine egne elementer i låta som gjør dette interessant.

Desibels

De har en veldig bra vokalist med en utrolig tøff stemme, feite låter og gromt trøkk. De har har hatt en tydelig utvikling de siste årene og juryen fikk skikkelig fot. Rå energi og komplett rockekick.

Til tross for det markante 70-tallssoundet har de også et tøft «svensk stuk» som kan slekte litt på folk som, Drägen og band som Hellacopters, 69-Hard og Backyard Babies. Et veldig kult band som med de rette grepene kan nå langt.

How Green was my valley

Det dynamiske, vakre gitarspillet er nesten så bra at det stjeler all oppmerksomheten. Likevel er helheten sterk nok til at «...my valley» er en duo som har noe å melde.

Om man absolutt skal båssette, så kan man gjerne sende blikket mot for eksempel Fairport Convention. Det er vakkert og pent, men har samtidig en skeivhet i seg som gjør at det ikke blir for pent eller snilt. Vi er veldig spent på hvilke andre låtkvaliteter som bor i disse to.

Re:Nation

Juryen sliter vanvittig med i det hele tatt å takle denne sjangeren, men likevel velger vi å tro på denne gjengen. De er utvilsomt gode på det de gjør, og fremkaller ikke den samme trangen i oss til å skifte kanal, som mange andre tilsvarende band og artister i samme sjanger gjerne gjør. Sjangeren fremstår som veldig tung og ensformig, og det er vanskelig å stikke seg ut.

Re:Nation klarer faktisk dette. De holder et høyt nivå og de kan denne musikken svært godt. Juryen håper imidlertid de har sendt demoen til andre aktører også, for med dette kan de faktisk nå langt. Det fremkalte faktisk noen nostalgiske «Palace-vibber» hos juryformannen, for hva det er verdt.

Genos Running

Her var det stor uenighet om vokalen. Det låter litt halvferdig, men det vi liker er selve soundet, som nesten heller mot Broder Daniel.

Vi gir også et stort pluss for blåserrekka, som låter utrolig kult. Melodimessig kan det nesten minne litt om gammal Gyllene Tider, noe som sikkert ikke blir tat som et kompliment, men det er det virkelig.

Det hele har en viss «weirdness» over seg som er ganske sjarmerende. Det er noe pønka over det hele, og det er fengende som få.

CPR

Dette er beint ut drittøff full gass råpønk med en mann i front, bak, på begge sider og på topp. «Revolution» er en fresende pønkrocker, vill og energisk.

Det er lett å spore inspirasjon fra Rancid og Bad Religion. «What Went Wrong» er den sterkeste låta.

Det komnpromissløse uttrykket er så totalt «in your face» at man bare må trekke pusten en ekstra gang og kjenne på at denne karen kødder ikke. Her er det på tide å gå solo!

Charlize

Disse gutta har holdt på en stund og kan være litt vanskelig å plassere. De stiller med egne låter hvorav en er en akustisk og vanvittig catchy sak ved navn «Ten Dead Monkeys», som virkelig skiller seg ut i demokonk-sammenheng. Denne låta fester seg umiddelbart og du nynner deg hele veien hjem fra jobben.

Vi drister oss til å si at de godt kan jobbe litt med engelsken, men at de absolutt har noe å melde og at de overrasket oss i positiv retning.

Det forutsetter at de dyrker frem et uttrykk basert på det de gjør best, og her er det i form av denne Monkeys-låta. Akustiske gitarsolier er også noe juryen falt veldig for. Dyrk særpreget!

Mari Østlid

Mari synger og spiller veldig fint, men også tøft, og hun har noe ved seg som tilsier at dette kan gå langt. Hun virker som ei tøff jente som tror på seg og musikken sin.

Hun trenger også å modnes litt på veien, men vi føler at det er like før hun slår ut i full blomst med sitt dystre og røffe uttrykk.

Vi vil gjerne høre mer fra Mari, og vi vil at noen skal spille sammen med henne. Måten hun korer med seg selv på viser at hun har mye musikk i seg, at låtene vil fortsette å komme, og at hun vil modnes raskt, så her må folk følge med. «All I ask is how» fremheves som hennes sterkeste kutt.