Som byens vokter står den der i stram givakt for oss. Men hvordan er det vi uniformerer den trofaste tjeneren som har stått der siden 1949? Vi snakker selvfølgelig om Kongsvinger bru. Den gangen ble den nye brua reist til erstatning for den gamle i et ganske fattig land som slet med å komme seg på fote etter de harde 30-åra, etterfulgt av fem krigsår. I dag i et rikt land lar vi denne viktige transportåren, som også er et monument i bybildet, forfalle på en slik måte at det skjemmer inntrykket av Kongsvinger som by.

I en by der folk flest er opptatt av hvordan sine private hus tar seg ut, ser bybrua ut som den reneste møkkahaug, for å låne uttrykket til Byen Vår-sjef Uno Arnesen. Den står der og synliggjør offentlig fattigdom etter et tiår med gyllen oljevekst i den offentlige økonomien, og i en tid der de fleste har anledning til å hegne om egne hus og hjem. Når vi som samfunn i en tid med eventyrlig økonomisk vekst ikke har hatt råd til å ta vare på et monument som Kongsvinger-brua, må vi nå forsøke å finne midler i en strammere offentlig økonomi.

Vi forstår den utålmodighet som blir uttrykt fra Arnesen i gårsdagens avis, og som også kommer til uttrykk fra mange i debatter på sosiale medier. Å måtte vente i flere år på en høyst nødvendig oppgradering herunder vask, puss og maling, er uholdbart. Vi støtter derfor utradisjonelle måter å få dette gjort på, selv om også vi skjønner at man ikke bare kan si fritt fram og still opp med malerkost. Dette handler også om sikkerhet og trafikkavvikling. Men vi registrerer med en viss forventning at den ansvarlige i Statens Vegvesen, Ragnar Helstad, også innser at det bør gjøres noe, i hvert fall med å få vasket brua, dog uten at han i skrivende stund kan love noe.

Det er også positivt at man fra kommunens side vil ta kontakt med Statens Vegvesen i håp om å finne en løsning. Dette kombinert med de villige kontaktene Byen Vår har fått med seg, gir et visst håp om at noe kan skje. Og det bør skje allerede i år.