Magnus og Stine Smedplass har kjøpt seg hus midt på Sand, den gamle lensmannsboligen tvers over vegen for Esso-stasjonen. Vi møter familien på tre – snart fire – der snart tre år gamle Johannes ivrig viser fram den store søppelbilen han nettopp har fått.

Og en egen versjon av Aukrusts «Il tempo Gigante». Fars innflytelse fra bygda langt nord, er selvfølgelig også med. Det mangler heller ikke på andre store biler og trailere i samlingen hans, og slik må det vær da man bor et steinkast fra Mapei!

På fest i Vallset

Det var ikke gitt at det skulle bli Magnus og Stine – og at Sand skulle bli bostedet. Det var tilfeldighetene som rådet. Stine hadde nemlig sommerjobb som budeie på ei sæter ved Tolga, der moren hennes er fra. Så var det ungdomsfest i Vingelen, og der møttes de to. Dette var i 2007.

– Jeg hadde jo tenkt at dette bare var en sommerflørt, du var jo så langt unna! Det var så tungvint, sier Stine.

Men Magnus ga seg ikke – han hadde fått telefonnummeret til Stine via ei venninne, og Magnus tok snart turen til Nord-Odal, til Mo, der Stine har vokst opp:

– Han tok tog fra Alvdal til Hamar, og mora mi kjørte meg så vi fikk hentet han på stasjonen. Han var mye kjekkere enn jeg huska! ler Stine.

De dro på fest sammen til Vallset, som jo var det store treffstedet for mange på den tida. Og etter den festen, da var det gjort. Trodde de.

– Vi har slått opp fem ganger! ler de to, og har ikke tenkt det skal bli noe mer av det slaget.

Det var noen skjær i sjøen de første årene, og avstanden hadde nok mye å si. De hadde jo hver sine liv og utdanninger så langt fra hverandre i veldig ung alder.

Begge har også vært i militæret, og Magnus var yrkessoldat fra 2011, på Rena.

De flyttet sammen i 2013, da Stine begynte på tok sykepleierutdanningen i Elverum.

Øyeskade endret planene

Men så går ikke alltid livet slik man har tenkt. Magnus fikk en alvorlig skade på ene øyet da han fikk en stålsplint i øyet på jobb i Forsvaret i 2014. Da skjønte han etter hvert at det ville bli umulig å komme tilbake og kjøre 33 tonn tunge kjøretøyer og være profesjonell soldat. Han måtte finne på noe annet.

Han utdanner seg nå til fysioterapeut, og er i turnustjeneste på Kongsvinger sjukehus som en del av utdanningen. Stine jobber i hjemmesjukepleien i Nord-Odal, og de siste fire årene har de bodd i Nord-Odal. Først i leilighet, nå i eget hus.

– Vi vurderte å flytte til Oslo da vi skulle flytte fra Rena i 2017. Det var boligpriser, tanken på barn, nærhet til familie og mulighet for jobb for Stine som om gjorde at vi flyttet til Nord-Odal i stedet for Oslo, sier de to.

Da hadde det også akkurat startet opp med kollektivtransport fra Sand til Eidsvoll, som også var med å tippe vektskåla til Nord-Odal.

Det er heller ikke til å komme fra at en får mye mer for pengene i Kongsvinger-regionen enn nærmere inn mot Oslo. Og da de anskaffet hund, var det bygdelivet som trakk, uansett, glade i friluftsliv som de begge er.

Det har de ikke angret på. Nå er Magnus «i mål» som odøling, og trives godt, selv om du aldri får alvdølen helt ut av han:

– Jeg er jo stolt av å være fra Alvdal, da, Aukrust-bygda. Og de typene du finner der, de er faktisk der den dag i dag. De er lette å kjenne igjen, humrer han, og sier han nå absolutt kjenner tilhørighet i Odalen.

Skimiljøet var kanskje større i Alvdal, men her er alle muligheter til å drive sport og friluftsliv:

– Jeg kan savne fiskevannene på fjellet hjemmefra, men her er det mange fine steder å sykle, springe, gå på skøyter – det meste fins om en bare oppsøker det. Mye ligger også rett utenfor døra, sier Magnus.

– Det er helt andre muligheter for jobber her enn det ville vært i Alvdal og omegn. Det er jo en større befolkning å ta av, og jeg ser i jobben min på sykehuset at behovet er stort, sier han.

(Saken fortsetter etter faktaboksen)

FAKTA

Denne artikkelen er en del av #treffes!

  • #treffes er en digital uke om mulighetene i regionen vår.
  • Les artikler og se filmer om livet som leves her, folk som har flyttet hjem, møteplasser, spennende jobber og om framtidsutsiktene.

Du finner alle historiene på glomdalen.no/treffes

#treffes er et samarbeid mellom Glåmdalen, kommunene og næringslivet i Kongsvingerregionen.

Sand bra – Mo best

For Stine er det også en forskjell å flytte til Sand – selv om hun er fra Nord-Odal. Knivingen mellom Sand og Mo har jo alltid vært der, og hun er ihuga Mo-patriot:

– Det var veldig rart for meg å flytte til Sand. Det er jo liksom Mo som er stedet, da! Men det er også veldig fint her, og nå koser vi oss. Ikke minst er det lettvint med så kort vei til det fine, nye biblioteket. Her er det også nærhet til badeplasser, vi kan ta vogna og trille på butikken, så sentralt som vi bor, sier hun.

Så røper hun da også at om de skal bygge hus selv etterhvert, så blir nok det i barndomsbygda Mo.

– He he, ja det blir nok i Mo, hun snakker knapt om noe annet, så vi havner nok der etter hvert, ler Magnus.

(Saken fortsetter etter bildet)

Små forhold, med trygg barnehage og kjente og kjære rundt seg, er viktige ingredienser for valget de har tatt. Og med egen hage har de plass til huskestativer og sandkasse, og det vil de ha bruk for noen år framover. I juni kommer nemlig ei jente til verden.

– Nord-Odal er passe stort og passe lite. De fleste kjenner hverandre, og vi er kjempefornøyde med barnehagetilbudet. Siden mora mi jobber i barnehagen midt på Sand, så valgte vi Møllebakken for Johannes, for mormor ser han jo veldig ofte likevel, sier Stine.

Paret gifta seg i 2019, og alt har løst seg fint, både etter uhellet med øyet for Magnus, og med studier og jobber for begge to:

– Det er veldig ålreit å bo her, og det er jo ikke langt noe sted, heller ikke til Oslo. Om du ikke vil bo i by, så kan du fortsatt jobbe i en by, men nyte fritid og en bedre økonomi enn man ville hatt om man hadde bosatt seg i hovedstaden, sier paret.