Gå til sidens hovedinnhold

Da Erna sendte oss hjem

12. mars 2020: En alvorstynget statsminister Erna Solberg entrer podiet og kunngjør de mest inngripende tiltakene som er påført den norske sivilbefolkningen i fredstid. Fienden var koronaviruset. Fortsatt er ikke kampen vunnet. Tapene er store, både i form av menneskeliv og annen lidelse.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi visste at det var noe på vei. Viruset hadde for lengst tatt seg fra Kina til Europa. I Italia var situasjonen allerede svært alvorlig. Vi skjønte at vi ikke kom til å slippe unna.

Men hvem hadde trodd for ett år siden at vi skulle sitte her i dag, på hjemmekontor, med flere pakker munnbind i skuffen og en 10-åring som spør om vi har mer sprit. Til henda, altså.

Allerede før Erna talte til folket 12. mars hadde vi erkjent at fotballturen til England for å se Liverpool sikre ligatittelen gikk i vasken. At det samme laget ett år senere skulle prestere å tape seks hjemmekamper på rad for fortsatt tomme tribuner hadde iallfall ikke jeg gjettet på. Ingen av delene.

Joda, vi ble fortalt at det kunne ta år å bekjempe en pandemi. Men trodde vi egentlig på det?

Nøkkelen til et gjenåpnet samfunn var vaksine. Nå har vi flere. Likevel føles hverdagen langt unna. Det blir verre før det blir bedre, sies det. Det har vi hørt før.

Nå lurer vi på om det blir 17. mai-tog i år? Får årets russ mulighet til å utforske livet og hverandre i russetiden? Kan vi reise på sommerferie? Eller i det minste møte kollegene våre på jobb igjen uten to meters avstand? Hva med å gå på kino og se en ny storfilm eller synge i trengsel på en konsert?

Ingen vet. Men mange håper.

11. mars 2020 var hovedoppslaget i Glåmdalens papirutgave at Grue kan få en unik kraftforfabrikk. En spennende gladnyhet fra næringslivet, så absolutt.

Men dagen etter var det ikke mange som levnet den mulige kraftforfabrikken en tanke. Alt handlet om koronaviruset. Ingrid Bjørnov og Øystein Sunde på Rådhus-Teatret: Avlyst. Jubileumsfest på Slobrua: Ikke snakk om. Baksjøløpet: kansellert i jubileumsåret. Og elevene som skulle på klassetur til Tyskland kunne veksle sine Euro tilbake til norske kroner igjen. Den turen ble det ikke noe av. Den er avlyst i år også.

Alle skoler og barnehager ble stengt ned. Du kunne ikke gå til frisøren eller dra i svømmehallen. Og, kanskje verst av alt for en del, grensa til Sverige ble stengt for fritidsreiser.

Ett år med korona har kostet oss mye. Vi har betalt, i ulik grad, alle sammen. I Norge har 632 mennesker (per 11. mars 2021) betalt den aller høyeste prisen. Sykdommen har tatt livene deres.

Livsverk har gått til grunne, tross regjeringens omfattende støtteordninger, og mange har mistet jobben. Når samfunnet omsider gjenåpner, vil hverdagen fortsatt være veldig annerledes enn før for mange.

Barn- og unge har mistet fritidsaktiviteter og har i lange perioder vært avskåret fra å møte alle vennene sine. Noen barn har nok følt seg veldig utenfor under pandemien. Ikke alle blir valgt først inn i fritids-kohorten. Barn i hjem preget av rus, vold og overgrep har vært nødt til å være mer hjemme enn ellers. Det er vondt å tenke på, og kan få store konsekvenser på sikt.

Koronatiltakene er nødvendige for å bekjempe sykdommen, men de kommer ikke uten bivirkninger. Det må vi huske. Vi kommer ikke ut av dette uten senskader.

10-åringen spør meg om jeg tror vi kan reise på sommerferie i år. Jeg vet ikke. Men jeg håper, som alle andre. Det eneste jeg er sikker på, er at jeg ikke sitter på hjemmekontor 12. mars 2022. Og det er ikke fordi jeg er 100 prosent sikker på at sykdommen er overvunnet i en slik grad at vi risikofritt kan åpne helt opp igjen.

Det er fordi jeg er overbevist om at samfunnet ikke tåler disse tiltakene i ett år til.


Kommentarer til denne saken