Gå til sidens hovedinnhold

Jeg er så lei av å kaste bort tid på Facebook

Artikkelen er over 4 år gammel

Blogg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Romerikes Blad)

På fredag gjorde jeg noe jeg har gjort halvhjertet ca. hundre ganger de siste tre årene; jeg deaktiverte facebooken min. Ikke permanent, for det er en del ting jeg burde være der for - som f.eks. i jobbsammenheng. Men jeg så meg lei på alt, all den tiden jeg kastet bort ved å scrolle nedover uten mål og mening. Facebook er fint til noe, men langt fra alt.

Les hele bloggen her!

De første dagene føltes det både tomt og rart, som om jeg gikk glipp av all moroa på en måte? Mens nå er det en befrielse. På toget fra Eidsvoll Verk til Lillestrøm ser jeg sjeldent et menneske som ikke har nesa ned i en skjerm, det er trist. Vi går glipp av så mye, og for hva? Kanskje det nå og da dukker opp noe av interesse der inne, men det er sjeldent. Det var rart hvor stille det plutselig ble når jeg ikke lenger har messenger heller. De meldingene jeg får nå er av dem som står meg nærmest og det føles godt.

Nesa ned i skjermen

Jeg synes det er trist hvordan ting utvikler seg. Vi sitter, går, står eller ligger med nesa i en mobilskjerm. Vi ser oss ikke for, vi ser ikke opp og vi går forbi hverandre som om andre ikke eksisterer. Det er som om vi alle sammen lever i vår egen virtuelle lille verden, en verden som i det store ikke betyr en dritt.

Og jeg er ikke bedre enn noen andre, men jeg ser hva det gjør med meg som person - det gjør meg til noe jeg ikke ønsker å være. Strebe etter likes, stresse, sjekke alle ting du ikke burde sjekke. Og når du oppdager at du kan sjekke når alle var på? Så er det vanskelig å stoppe. Tro meg. Helt ærlig; hva tenker du hvis du har sendt en melding til noen og de ikke svarer, men du ser de har vært pålogga på Facebook? Seriøst, vil vi virkelig være sånn? Vel det vil ikke jeg.

Face to face

Jeg vil heller sitte ved siden av venner og prate enn over en app. Jeg vil sitte i en armkrok og prate om verden, livet og alt annet - den praten får du ikke om du sitter med nesa limt i en mobiltelefon. Hvor frustrerende er det ikke å fortelle noen en ting, og så sier de; «hæ, hva sa du?» når du endelig er ferdig med å forklare noe som tok deg ti minutter. Du blir skuffet, det blir jeg. Og jeg ønsker ikke at noen skal se på meg på den måten. Jeg vil ikke være den personen som svarer halv tomt fordi jeg tror at det på telefonen er mer spennende enn dette flotte menneske som sitter foran meg.

Vet du hva som har forandret seg siden fredag? På bare fire dager har jeg møtt flere uten telefon i hånda både på tog og buss - og noen ganger smiler vi til hverandre. Jeg har snakket med flere ulike mennesker på vei til og fra jobb, fordi jeg er tilgjengelig. Jeg føler heller ikke for å ta kontakt med den ved siden av meg på toget om han/hun ser opptatt ut med hva enn som er så fasinerende med den telefonen.

Ser detaljene

Og bare så vi har det på det tørre; enkelte jobber på vei til jobb, eller på vei hjem. Alle er ikke på Facebook eller et annet sosialt medie, men flertallet er dessverre der. Vil jeg tro. Jeg kan ikke påstå noe for jeg har ikke noe tall på hverken det ene eller det andre. Det eneste jeg vet er at jeg er mer avslappet, jeg legger merke til flere små ting enn det jeg gjorde før.

Så da er det kanskje greit å logge seg av, og koble ut for en periode. Vi lever bare en gang vet dere. Så vidt vi vet.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.