Motivatoren som vil tenke stort

PÅ HJEMMEBANE: Familien er den trygge basen for ressursguide Joe Terje Syversen i huset like ved Sigernessjøen. Samboer Lisa Frigård og sønnen Joe Vincent (14 måneder) samt tre firbeinte familiemedlemmer har et kreativt og nært fellesskap.

PÅ HJEMMEBANE: Familien er den trygge basen for ressursguide Joe Terje Syversen i huset like ved Sigernessjøen. Samboer Lisa Frigård og sønnen Joe Vincent (14 måneder) samt tre firbeinte familiemedlemmer har et kreativt og nært fellesskap.

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Nå leder han motivasjonskurs for å få mennesker tilbake til et meningsfylt liv – enten til skolebenken eller inn i arbeidslivet.

DEL

Men det er ikke lenge siden Joe Terje Syversen (27) selv var en av dem som sto utenfor fellesskapet.

Han har selv erfaring med en rotløs tilværelse uten skoleplass eller arbeid i noen år. Sin egen skolegang husker han som en periode med mye motgang. Men motgangen har også gitt ham styrke, og det tar han med seg inn i oppdraget som coach og leder for motivasjonskursene arrangert av NAV.

– Jeg holder motivasjonskurs for å støtte mennesker til å forstå mer om seg selv – og til å få mer tro på seg selv. Dermed kan de få et mer meningsfylt liv, uansett hva de gjør videre. Jeg pleier gjerne å si: «Vi er mer enn vi tror, folkens». Det er nemlig sant!

Han mener nøkkelen er å ha troen på mennesker – og å formidle det så ekte at de det gjelder får tilbake troen på seg selv.

– Jeg hadde selv 2'er i de fleste fag, og ble vel sett på som et ganske håpløst tilfelle. En lærer sa en gang «oi, du har jaggu en tøff framtid foran deg»». Slik ble jeg sett på. Ikke noe annet er så passiviserende og demotiverende som å føle at ingen tror på deg. Da er det nesten umulig å få troen på seg selv også.

Lærte tidlig

– Hva ble redningen for deg?

– Blant annet at min egen mor og far alltid har hatt troen på meg, og det sa de alltid tydelig fra om.Pappa er typen som stiller krav, men støtter. Mamma er omsorgsfull, hun støtter meg uansett. Det er viktig nok i seg selv. Selv da jeg hadde gjort idiotiske ting – og dem ble det etter hvert endel av, viste de hele tida at de fortsatt trodde at jeg kunne ta tilbake kontrollen – at jeg kunne få orden på livet mitt. Til slutt fikk jeg troen selv også. Ja, forvandlingen skjedde da jeg innså at jeg faktisk kunne ta kontroll over mitt eget liv.

Allerede som tiåring lærte han seg så smått både å lage middag og å vaske klær. Faren mente det var viktig at sønnen lærte seg å beherske huslige arbeidsoppgaver, å være til nytte. Og at det ville være personlighetsutviklende i seg selv.

– Jeg har hatt venner som ikke hadde slått på ei vaskemaskin før de ble 25 år. Er det rart at mange unge sliter med å se sin egen funksjon, å se at de er nødvendige? Dessverre er det mange foreldre som overbeskytter, og dermed passiviserer, barna sine ved at de slipper å ta noe ansvar for seg selv og egen hverdag. Problemet er bare at resultatet blir enda mer giddeløshet. De ser ikke poenget med å ta ansvar – og de har heller aldri opplevd mestringsfølelsen når man får ansvar, og greier oppgavene.

Han tror det trygge norske samfunnet gir oss en så beskyttet tilværelse at det faktisk kan bli et problem.

– I Norge har vi så mye tid, så mye penger, så mye omsorg for hverandre. Men innimellom biter de tre faktorene oss i halen. De er godene som kan bli en minusfaktor.

Dessuten sliter mange unge med det sosiale livet. Ikke minst for dem som velger internett som sin største sosiale arena.

– Før skapte mennesker identiteten sin ute blant og med andre mennesker, som du kunne se og kommunisere med. I dag er det mange som skaper identiteten sin på nettet, men de mangler samtidig praktisk sosial erfaring. De sliter med de sosiale spillereglene. Kanskje er det ikke så rart at de i så fall får trøbbel med å tilpasse seg en ny skolehverdag eller å møte opp på en ukjent arbeidsplass?

Mer guide enn coach

Egentlig liker han ikke å kalle seg coach. Får han velge yrkestittel selv, beskriver han seg heller som en ressursguide. Målsettingen er å bevisstgjøre alle kursdeltakerne om hvilke ressurser de faktisk har – og at det kanskje ikke skal så store endringer til for å kunne ta et positivt grep om sitt eget liv.

– Jeg tror egentlig ikke at det finnes ressursfattige mennesker. Jo visst har vi fått forskjellige evner, ulike styrker og svakheter, og noen har lettere for å lære ting enn andre. Men alle har styrker, noe de kan ekstra mye om – og liker å drive med. Dessverre er mange ikke klar over sine egne sterke sider, og utnytter dem derfor ikke. Min oppgave er å finne styrkene til dem jeg jobber med, slår han fast.

– Hva betyr din egen turbulente fortid når du nå arrangerer motivasjonskurs?

– Det betyr i hvert fall at jeg lett kjenner meg igjen i alle deltakerne når de forteller om sine problemer.

Jeg bruker min egne opplevelser gjennom livet, og bruker eksempler som gjør at poengene kan gjenkjennes og relateres til alle som deltar. Når det gjelder en person og vedkommendes situasjon, sørger jeg for at alle forstår det jeg virkelig står for i livet, som er: Fortiden din er ikke lik framtida hvis ikke du lever der. Hadde jeg latt min fortid styre meg, ville jeg ikke vært der jeg er i dag.
Derfor har motivasjonskursene også tittelen «Tenk stort». Han vil at folk skal tenke «utenfor boksen».

Budskapet er nemlig at alle kan påvirke sin egen framtid, bare de blir bevisste på hvilke mentale verktøy de selv besitter. Å tenke stort handler om å sette seg mål, og å være ambisiøs på vegne av seg selv. Med kursopplegget ønsker han også å utvide forståelsen av hvordan mennesker fungerer, slik at deltakerne selv kan ta aktive grep for å komme dit de ønsker.

– Bare tenk på hverdagslige problemstillinger. Noen sier at de brukte 20 år på å slutte å røyke. Det er ikke sant. De brukte 20 år på å motivere seg for å ta bestemmelsen om å slutte å røyke. Det er noe annet. Å slutte å røyke tar rundt ett sekund – så sant du virkelig har bestemt deg. Litt av det samme er det for dropouts, som kanskje har få positive sosiale erfaringer med skole eller annet voksenlivet.

Det verste for dem er ikke nødvendigvis å gå på jobb, men å forestille seg et dagligliv hvor de har en jobb.

To problemer

Det finnes to typer problemer, mener Joe Terje Syversen: Kvalitetsproblemer, og trygge problemer. Definisjonen har han lånt av en internasjonalt anerkjent coach, amerikanske Tony Robbins.

– Kvalitetsproblemer er utfordringer du må ta tak i selv, finne en løsning på, gjennomføre prosessen – og så komme videre i livet. Et kvalitetsproblem kan du bruke til å «pushe» deg selv til å komme videre i livet.

Den andre kategorien er på mange måter en større utfordring, selv om den i første omgang kan være litt mer komfortabel for den det gjelder.

– Trygge problemer handler om utfordringer du snakker om, deler med andre, og gjerne får medlidenhet for – uten at du reelt prøver å ta tak i dem. Medlidenhet er som regel godt ment, men ofte bidrar det ikke til annet enn å fylle opp ego'et til den som sitter med problemet. Dermed får ikke medlidenheten noen faktisk betydning, fordi du kommer deg ikke ut av komfortsonen slik at det er mulig å prøve å tøye dine egne grenser.

Han blir tankefull og alvorlig når han ser tilbake på barne- og ungdomsårene. For Joe Terje hadde lærevansker, var ikke akkurat den mest disiplinerte eleven, og havnet innimellom i trøbbel. Han gikk sine egne veier, involverte seg med venner og miljøer han burde holdt seg unna. Etter hvert handlet utviklet det seg til rusmisbruk.

– Jeg var nok den verbale, kule, sjølstendige, den som skilte seg ut. Samtidig opplevde jeg tøffe ting ellers i livet, blant annet å bli utsatt for overgrep. Ofte ville jeg gjøre alt på min måte, uansett.

Det kan være fint å ha mot til å skille seg ut, men jeg ble vel etter hvert nesten fanget av mitt eget uttrykk – og kom meg ikke videre i livet. Mange har det slik. De nærmest holdes fast av sine egne og andres tanker om dem selv, basert på hendelser i fortida. Så blir den nye hverdagen bare en ond sirkel. Jeg utviklet meg på en måte til å bli den litt smarte idioten som ingen skulle kødde med.

Dette var en av grunnene til at han flyttet, studieplaner var en annen grunn, Tanken på å kunne bo i Kongsvinger var fjern

Ambivalent forhold til Kongsvinger

Derfor har han også et ambivalent forhold til Kongsvinger. Å komme tilbake var ganske uaktuelt, inntil hans gravide samboer for snaut to år siden foreslo en retur siden boutgiftene er vesentlig lavere her enn i hovedstaden. Joe Terje overrasket seg selv ved å svare ja.

– Det har gått adskillig lettere enn jeg fryktet. Folk er mye hyggeligere når du selv byr på den du er. Jeg er den jeg, er og kan utvikle meg til å bli. Jeg har ikke noe behov for å leve opp til et image lenger, jeg er bare den jeg er. Men jeg kommer nok til å flytte igjen, mest for å prøve noe nytt. Forskjellen fra forrige gang blir at jeg nå flytter med gode minner, sist nærmest rømte jeg.

– Hva har året som coach i NAV-systemet gjort med deg?

– Det har nok gjort meg mer ydmyk. Samtidig er jeg takknemlig for at andre har trodd på meg, og at jeg selv har gitt meg sjansen til å lykkes – selv om det innimellom er en tung vei å gå. Hvis noen av dropout'ene og deltakerne på kursene kan bruke meg som eksempel på at alt er mulig, så blir jeg glad. Sønnen min og samboeren min er den viktigste drivkraften, og foreldrene mine er mine støttespillere. Som sagt: Det er nyttig å ha noen som tror på seg selv, men livet snur den dagen du begynner å tro på deg selv.

Joe Terje har alltid vært av den analytiske typen. Nysgjerrig på hvordan alle han møter har det med seg selv, og hvem de egentlig er.

– Selv om et menneske oppfører seg som en drittsekk, prøver jeg alltid å finne en side eller egenskap ved vedkommende som jeg respekterer. Uansett hvor tøff og utilnærmelig vedkommende kan virke å være, er det alltid noe menneskelig og sårbart bak. Fasaden vi skjuler oss bak, er ofte bare et skall, et skjold for å unngå å bli såret. Problemet for mange er at man på en måte blir fanget i sin egen væremåte. Det er vanskelig å forandre seg fordi omgivelsene har bestemt seg for hvem du er, og ofte du selv etter hvert har resignert – og stigmatisert deg selv.

Nysgjerrigheten har han tatt med seg som coach. Han analyserer grundig sin egen innsats etter hver eneste forelesning. Hva fungerte, hva fungerte ikke? Hvilke grep må jeg ta for å få fram poengene bedre? Derfor bruker han alltid kamera og tar opp seansene på film, for å kunne studere seg selv etterpå.

Sønnen er helten

– Vet du, i 2014 har jeg stått foran en forsamling 84 ganger! 84 ganger.., Jeg som nesten aldri har snakket til mer enn ett menneske på en gang. Jeg har pushet meg, og er stolt av det. Nå gleder jeg meg til hver gang!

– Ble det suksess på første forsøk?

– Nei, det vil jeg ikke si. På første seanse var det 26 personer, på siste samling fem uker senere dukket fire stykker opp. Jeg ble for intens, jeg ville så innmari mye – og budskapet druknet sikkert litt. Det handler om å tilpasse seg situasjonen, for fleksibilitet er kanskje den viktigste egenskapen vi mennesker har. Da jeg var bliten, elsket jeg å kle meg ut, og kunne hoppe inn og ut av forskjellige roller. Det er en egenskap jeg har tatt med meg videre. Uten evne til å tilpasse atferden min, blir du fastlåst og rigid, noe som vil gjøre deg sårbar.

Han bruker sønnen Joe Vincent (14 måneder), og leken med ham, som eksempel for å underbygge budskapet sitt:

– Sønnen min er helten min, og han er 100 prosent fleksibel – slik barn er i den alderen. For å lære må han hele tida improvisere, og være åpen for alt. Jeg har lært enormt mye om mennesker på å se hvordan han tilpasser seg verden. Vi voksne er ofte vår egen verste fiende fordi vi har så forutbestemte oppfatninger om hvordan ting skal være. Alle trenger vi noen som utfordrer oss, som utfordrer de såkalte sannhetene. Faren min er slik, han har aldri anerkjent diagnosene mine. Men han har støttet meg, og understreket at det er bare jeg som kan gjøre noe med ting.

Musikkinteressen ble vendepunktet i Joe Terjes brokete liv. For fire-fem år siden bestemte han seg omsider for å utdanne seg til å bli lydtekniker.

I løpet av sine første 20 leveår hadde han ikke lest ferdig en eneste bok. Lesevanskene med påfølgende dysleksi- og ADHD-diagnose gjorde at han heller ikke prøvde å lese noe særlig. Han trodde det var fånyttes uansett.

Livet snudd opp ned

– Så bare tvang jeg meg selv. Jeg skulle! Jeg bestemte meg for å lese ei bok før en teoriprøve – koste hva det koste ville – og ble utrolig overrasket da besvarelsen resulterte i en 5'er! Fantastisk! Jeg ble like forundret som glad, og plutselig leste jeg masse faglitteratur. Ikke uten problemer, men det gikk lettere og lettere. En ny verden åpnet seg.

Opplevelsen snudde bokstavelig talt opp-ned på livet hans. Parallelt med fagutdannelsen begynte han å realisere drømmen om å bli coach. Han nileste faglitteratur – både om lydteknikk, tung psykologi og coaching. Samtidig arvet han en sum etter sin bestemor, og pengene gjorde at han var i stand til å reise rundt på flere internasjonale coachseminar.

– Men hva tenkte du om at en dyslektiker plutselig var i stand til å lese – til og med ganske avansert litteratur?

– ... det var blandet, ja! Jeg var naturligvis euforisk over å kunne lese, men lurte samtidig på dysleksien min. Ikke til å unngå at jeg ble forbannet både på systemet og på lærere, som hadde slått fast noe som ikke var sant. Hvorfor skal man lage en diagnose ut av ethvert problem? Dysleksien ble på en måte mitt trygge problem, som jeg pratet om – og som jeg heller ikke selv gjorde noe aktivt med. Det ble mer behagelig å tilbringe tiden i min egen komfortsone, skylde på vanskelig oppvekst og feil venner. I ettertid lurer jeg på hvor mye dysleksistempelet egentlig har påvirket meg.

Artikkeltags