Å bli alene

Bjørn Frang skriver om å være mye alene i alderdommen. FOTO: KENNETH MELLEM

Bjørn Frang skriver om å være mye alene i alderdommen. FOTO: KENNETH MELLEM

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

LeserbrevDet å være alene er én av livets store realiteter for svært mange som har kommet inn i syttiåra, der slekta er blitt lita og en ganske høy prosent av de gamle vennene er borte fra denne veien vår mot evigheta.

Vondest er kanskje de lange nettene da minnene faktisk står klarest for oss.

Det er da vi liksom lever opp igjen de gode og trygge stundene fra barne- og ungdomsåra og de store minnene av ung elskov med den som ga mange år i nær vandring mot en lysere framtid.

Vi møter ei tid som aldri kommer tilbake da mørket og stillheta rår i høstnatta der nordasnoa herjer.

Det å være alene kan iblant kjennes godt, og alle trenger stunder for seg sjøl for å tenke igjennom situasjonen i livsløpet. Det kan gi friskhet i sinnet og forstørre selvsikkerheten.

Alle dagene alene i de eldre år er slett ikke så bra for mange. Vi trenger medmenneskelighet og varme kanskje sterkest i livshøsten.

Altfor ofte kan en slik tilstand skape psykiske problemer som ødelegger svært mye. I det oppjagede, pengefikserte, statusklatrende, kalde og tomme samfunnet vi i dag lever i, er det å være alene vondt, og det kreves en indre styrke for å klare situasjonen.

Når det gjelder psykisk hjelp til eldre pleietrengende her i landet, er den så langt ifra godt nok utbygd.

De som må vente lengst for å få tid hos psykolog eller psykiater er den eldre generasjonen som gjennom et langt liv har vært med på å bygge opp velferdsstaten.

Vondest er kanskje de lange nettene da minnene faktisk står klarest for oss.

Artikkeltags