«Stolt av å være fra Kongsvinger». Det er noe du sjeldent hører. Enda sjeldnere noe du hører fra noen under femti. Men den siste tida har jeg blitt mer og mer stolt av å være fra akkurat Kongsvinger. Og jeg tror faktisk ikke jeg er alene.

Jeg merket det spesielt godt da jeg stod på bakerste rad og sang om «stolthet og framtidstro» under Elvelangsfinalen. Jeg så det på folk; man trodde faktisk på det. Man var litt stolte, og det fantes kanskje litt framtidstro – sånn innerst inne. Kongsvingerfolk er og har alltid vært glad i sofaen, med den sedvanlige unnskyldning at noe å finne på er fraværende. Men det virker som uttrykket «det skjer aldri no' på Vinger» oftere og oftere blir erstattet med «oi, at det går an å få til noe slikt her». For det skjer faktisk en god del på Kongsvinger, det gjelder bare å få seg opp av sofaen.

Etter å ha jobba mesteparten av sommeren som frilanser for avisa, har jeg sett mer av byen enn jeg i grunn noen gang har gjort tidligere. Og jeg ble bare mer og mer overraska over hvor rikt mangfold dette lille stedet har. Og ikke minst hvor mye positivitet som finnes rundt omkring. Hvor mange initiativsrike personer det finnes, som har idéer og guts til å gjennomføre. Og hvor stor velvilje og dugnadsånd folk er villige til å bidra med, bare de får seg opp av sofaen.

Kongsvinger har nettopp fått Norges fineste skole. Vi har også fått et fantastisk flott bibliotek, et nydelig uteareale ved Mølleruinene og planene for videre utbygging av bykjernen er mer enn ambisiøse. Man klarer å dra i gang vellykkede festningskonserter år etter år, flere hundre barn og unge viser hvert år frem på Rådhusteatret hva de har lært på danseskole, kulturskolen blomstrer som aldri før og det finnes muligheter for unge å aktivere seg enten man liker svømming, riding, teater, fotball, håndball, ski, modellfly, volleyball eller andre rare aktiviteter. Uten å skulle høres ut som en dårlig reiseannonse. Men det går faktisk an å bytte ut tv-en og finne på noe. I alle fall sånn innimellom.

Spesielt imponert er jeg over kreativiteten og ståpåviljen til Kongsvinger kommune den siste tiden. Så klart er en av hovedoppgavene til en kommune å være en ting innbyggerne kan klage over, men overraskende mye bra har kommet derfra den siste tiden. Jeg snakker først og fremst om tung nettsatsing med kongsvinger.no, filmer, kampanjer, inflytterfester, satsing på sosiale medier og både nominasjoner og priser i flere kåringer. Det virker som alle vil bidra med sitt for at Kongsvinger skal bli et attraktivt sted å flytte til, og ikke minst bo i. Og byfesten tidligere i år er det bare å ta av seg hatten for; utrolig bra tiltak!

Torsdag ble Kongsvinger by snudd på hodet, og ikke uten grunn. Jeg tror aldri det har vært samla så mye entusiasme, stolthet og gåsehudfaktor på ett sted i denne byen før. Ikke bare var gledesrusen til å ta og føle på; den traff deg i trynet som en betongvegg. At Kongsvinger har blitt en tippeligaby er i seg selv en bra ting, men den gleden og positiviteten et sånt opprykk gir er større enn alt annet. Plutselig var alle stolte av å heie på KIL, uavhengige av fotballinteresse eller ei.

Kanskje det bare er meg, men jeg tror og håper stoltheten og framtidstroa sakte men sikkert begynner å krype frem fra dypt der inne hvor den har vært gjemt altfor lenge. Og når Kongsvinger til slutt har klart å karre seg opp av sofaen, håper jeg den holder seg oppe en god stund fremover.