Etter 12 dager i Glåmdal tingrett og på den 12. dagen i Eidsivating lagmannsrett besegles glåmdalsprestens skjebne. Det skjer en eller annen gang etter dagens lunsjpause, avhengig av hvor mange timer de ti personene i juryen bruker på å ta stilling til skyldspørsmålet. Juryen, eller lagretten som den heter, skal da svare ja eller nei på seks hovedspørsmål og to underspørsmål i denne særdeles alvorlige overgreps- og voldssaken.

Spørsmålene dreier seg om presten er skyldig eller ei i seksuelle overgrep mot barn under 14 år, inkludert samleie med barn under 10 år, seksuelle overgrep og samleie med barn 14-16 år, voldtekt, seksuell omgang med stebarn, gjentatt vold/grov mishandling av person man har omsorgen for, og «ordinær» vold. Alle forholdene gjelder prestens stedatter, som i dag er 24 år og ute av stand til å leve et fullverdig liv. Til det er hennes psykiske helse altfor dårlig.

Lagmannsretten har budt på svært lite nytt i forhold den detaljerte behandlingen i tingretten i Kongsvinger i fjor. Det bar også gårsdagens prosedyrer preg av, der aktor Bodil Thorp Myhre og forsvarer Sigmund Øien brukte et par timer hver på å oppsummere bevis, dokumentasjon og vitneforklaringer. Som i tingretten dreide prosedyrene seg – i mangel på øyenvitner – først og fremst om troverdighet. Forsvarerens eneste sjanse ligger i å forsøke å svekke stedatterens troverdighet så vidt mye at lagretten blir usikker på om presten kan dømmes for det han er tiltalt for. Derfor tok han for seg punkt etter punkt hvor han mente det var grunn til å reise tvil ved stedatterens betroelser til nære støttepersoner og hennes forklaringer til politiet og i retten. Øien viste også til enkelte forhold hvor hun beviselig har snakket usant.

I går var han mer på offensiven og mer presis enn i tingretten. Problemet er at flere av de forholdene han viser til er perifere i forhold til tiltalens innhold. Forsvareren ble også noe unøyaktig på enkelte punkter. Dessuten holdt aktor et «drepende» godt innlegg i den avsluttende replikkvekslingen, og der hun med overbevisende presisjon tok brodden av flere av forsvarers ankepunkter mot stedatterens troverdighet. Likevel er det ingen tvil om at stedatteren har uttalt seg både unøyaktig og usant i enkelte sammenhenger.

Prestens løgner er derimot langt mer alvorlige og iøynefallende. Han utøvde eksempelvis opptil daglig vold mot kone og barn gjennom flere år i sitt første ekteskap, og som endte med at barnevernet grep inn, kone og barn ble flyttet, og med skilsmisse. Vill og dyrisk er betegnelser eks-kona, som er sykepleier, brukte om ham i retten. Prestens selv reduserer i sin forklaring voldsbruken til ett klaps på låret til eks-kona, og ett tilfelle av at han satte en av sine sønner hardt ned i barnevogna. Men slikt blir det ikke barnevernssaker og skilsmisser av.

54-åringen har dessuten i politiavhør innrømmet flerfoldige tilfeller av vold mot sønnen i sitt nåværende ekteskap, men trukket dette tilbake i retten. Det beviser at han er i stand til å lyve på sentrale punkter – enten overfor politiet eller i retten. Slikt svekker hans troverdighet fatalt. Intet nytt er godt nytt, heter det i et ordspråk. Gjelder det for stedatteren i prestesaken, ender det med domfellelse på alle punkter også i lagmannsretten. Saken er nemlig tilført ytterst få nye momenter gjennom de 11 dagene i tinghuset i Hamar, og ingen store overraskelser. Ei mangeårig venninne av prestefamilien har muligens svekket prestens sak ytterligere gjennom sitt vitnemål, men heller ikke det er av særlig betydning for utfallet.

Et hovedspørsmål nå er om prestens kone fortsatt velger å støtte sin mann etter at skyldspørsmålet blir endelig avgjort i dag, og om statsadvokaten eventuelt går til det skritt å opprette sak også mot henne for omsorgssvikt og for ikke å ha grepet inn.