...
Foto: Arthaus
 

Ingen film for sarte sjeler

Polisse – reddende engler er en film du neppe vil glemme.

Publisert 13.05.2012 kl 09:40 Oppdatert 13.05.2012 kl 09:55

Tips en venn på e-post:

Pappa er alt for glad i meg, mamma. Alt for glad i meg ...

...

Pepper gir deg én utvalgt film hver eneste uke, og anmelder den på skikkelig vis – uten å avsløre for mye av filmen. Vi vil gi deg en filmanmeldelse du kan stole på. Den er ikke gjort av eksperter, den er gjort av ungdom. En ærlig anmeldelse, slik alle filmanmeldelser bør være.

Fakta:
Orginal tittel: Polisse
Regi: Maïwenn
Sjanger: Drama
Skuespillere: Karin Viard, Joeystarr, Marina Foïs, Nicolas Duvauchelle, Karole Rocher, Maïwenn
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Fransk
Kinodistribusjon: Arthaus
Produksjonsår: 2011
Lengde: 2 t. 5 min.
Egnethet: ungdom / voksen

Aldersgrense: 15 år
Begrunnelse: Flere opprivende scener og overgrepstematikk gjør at denne filmen får 15-årsgrense.

Polisse – reddende engler er en fransk film som for mange kan være vanskelig å se. Filmen veksler mellom å følge politibetjentene i Paris-politiets barnevern-avsnitt og deres privatliv. Daglig konfronteres de med de mest grusomme og avskyelige handlinger: Pedofili, incest, voldtekt, barnemishandling og prostitusjon. Dette er rett og slett en helvetes film. En film som går over to timer, men som får deg til å føle at du har sittet stum og sett på i flere uker.

I filmen følger vi mellom åtte og ti forskjellige karakterer, noe som gjør det vanskelig å henge med, også på grunn av den raske klippingen og all dialogen som foregår.

Det hele går veldig fort, men samtidig virker det som filmen varer en hel evighet på grunn av de sterke inntrykkene filmen gir. Man rekker ikke skape et forhold til noen av personene, men barnas ansikter man ser – de glemmer man neppe.

For Paris-politiet er det en vanskelig oppgave å holde arbeidet utenfor privatlivet, og familielivet blir noe helt annet når jobbrelaterte saker følger med en hjem. Samlivsbrudd kommer som en følge av det ukontrollerte livet mellom jobb og hjem, og filmen gir et sterkt inntrykk på flere måter. I filmen får vi et innblikk i en yrkesgruppes hverdag, som for de fleste av oss er en helt ukjent verden. Filmen gir en virkelighetsnær historie, gjennom regi, skuespill og foto – og selv om man gjerne ønsker å slippe unna store deler av filmen, så nekter filmen å slippe tak i deg.


Det er en sterk solidaritet og en makaber humor i filmen, og ofte kan umotiverte latterkramper oppstå i de minst passende situasjoner. Aldersgrensen er 15 år, nettopp fordi filmen inneholder flere opprivende scener og overgrepstematikk. Det er vanskelig å si hvilken aldersgruppe denne filmen hører best til, men en ting er sikkert; uansett alder er ikke dette en film for sarte sjeler.

Det er ingen som ønsker å verken se eller høre om barn som blir misbrukt og utnyttet, foreldre som er helt ute av kontroll – og situasjoner som ikke blir sett før det nesten er for sent. Filmen skåner ikke publikum for ubehagelige konfrontasjoner eller beskrivelser, så før man setter seg ned for å se filmen – bør traileren ses først, før resten av filmen kommer som et stort sjokk.

Regissør Maïwenn har basert filmen på virkelige hendelser hun selv er blitt fortalt, eller observerte selv under sitt opphold hos et barnevernsavsnitt hvor hun hospiterte. Filmen kan minne om en dokumentarfilm på grunn av de håndholdte kameraene som følger de spontane handlingene som er preget av raske og uklare dialoger.

De arbeidende i barnevernsavsnittet har et godt samhold og virker mer som en vennegjeng enn arbeidskolleger. Men deres jobb sliter mye mentalt og personlige problemer blir det derfor ikke alltid rom for i vennegjengen. Siden de alle jobber med de verst tenkelige saker, blir alt annet små bagateller sammenliknet med dette. I tillegg til at både politiet og barneavsnittet jobber beinhard for sine oppgaver hver for seg, er de inne i en stor kamp med hverandre for å kjempe om hvem som hele tiden klarer å være der først.

I barneavsnittet er det om å gjøre å få tildelt sakene først. Her er det håndsopprekning på hvem som skal få den siste voldtektssaken og hvem som skal rykke ut til en rumensk leir og redde små barn som er utsatt for overgrep og incest. Selv om «Polisse» ikke viser noen overgrepsscener, gjør ikke det filmen mer skånsom. Siden vi bare får høre beskrivelser både fra barn og voksne, tvinges vi selv til å lage bilder i hode – som kan føre til at man selv vil føle seg som en overgriper nettopp fordi man tillater seg selv å i det hele tatt tenke på slike grusomme ting. Det er ikke tvil om at «Polisse» handler om et utrolig sterkt tema, men det viktigste å få frem er at dette dessverre er et aktuelt og utrolig viktig tema, som veldig få kjenner til.

Filmen vant juryens pris på Cannes filmfestival. På Filmfest Oslo vant også Polisse – reddende engler, prisen for beste film.


Du kan se Polisse på Rådhus-Teatret i ukene framover.

På forsiden nå


...

Scoret i landslagsdebuten

Thorey Anna Asgeirsdottr (17) fikk en drømmestart på landslagskarrieren.

...

Maris drøm om finale lever

Mari Eriksen Bølla (10) er en av tre som kan få være med hele veien i Idol Junior. Hun vil gjerne synge i finalen onsdag.

...

Strid om e-sigaretter

Funnet av mer enn ti ganger så mye av et kreftfarlig stoff i e-sigaretter som i vanlige sigaretter, stammer fra et upublisert resultat.

...

TIMEkspressen på nye E 16

Ny motorvei betyr at TIMEkspressen fikk ny rute mellom Fulu og Slomarka.