The Deep End skiller seg først og fremst ut ved at de er ikledd en utrolig vellydende produksjon. Det låter stort og mektig – og er mer tilgjengelig enn de tidligere utgivelsene. De mørke stemningene er som alltid umiskjennelig til stede, men denne gangen er det lagt mer fokus på å støpe de inn i låtarrangementene. Instrumenter som piano, orgler, strykere og flamencogitar bidrar også til at lydbildet låter fullendt og detaljrikt. Siverts vokal er (om mulig) bedre og mer finpussset enn før, Robert Burås' gitar låter like tøft selv om støyfuzzpartiene er kuttet bort, og Frodes gourmet-bassklimpring er som alltid en fryd for øret.

Låter som «Stories from the Streets» og «Hard to Come Back» viser at de fortsatt har godt grep om drivende, tøffe rockelåter, selv om garasjesoundet de hadde på forrige skive ikke høres så tydelig her.

Samtidig har de gåsehudfremkallende rolige spor som førstesingelen og Will Oldham-aktige «The Lost Gospel», som ikke står tilbake for noe de har gjort tidligere.

At dette albumet ikke når helt til høyeste score er på ingen måte skuffende. Det er bare det at hvis sekserlista i Madrugada-klassen skal ligge på Industrial Silence-nivå, når The Deep End som helhet bare ikke helt opp dit, selv om mange av låtene holder like høyt nivå. Men det er allikevel en skive som både kommer til å glede gamle fans og bane nye veger for dem i utlandet.

Og har du sett Sivert & amp; co live i det siste, vet du at bandet låter friskere og mer selvsikre enn noen gang.