Monica Skybakmoen fra Våler er mor til to gutter på 12 og 14 år. Sønnene har blitt nektet å spille skytespillene «Call of Duty». Spillene er merket med enten 16 eller 18 års aldersgrense.

– Guttene mine får ikke lov til å spille det, men problemet er at COD(Call of Duty) har blitt veldig populært for den aldersgruppen jeg har sønner. Spillet er veldig troverdig. Du lærer å skyte og ser hvordan de blir skadet og drept. Problemet med en del dataspill er at de er for virkelighetstro, forteller hun.

Si din mening om saken nederst i artikkelen!

30 prosent

Seniorrådgiver i medietilsynet, Thomas Haugan Heppsø, mener virkningen av spillene er veldig individuelt. Likevel anbefaler han at aldersgrensene respekteres.

LESERBREV: Mange støtter deg, Monica!

– Det er ikke noe eksakt svar. Det handler mye om modenheten, og hvilken livssituasjon barnet er i. Nesten 30 prosent av 12-åringer spiller 18 års grense spill. Det mener vi er negativt, men vi kan ikke med sikkerhet si at du tar skade av det. For noen barn kan det virke veldig skremmende. Barnet kan sovet dårlig om nettene, og bli engstelig. I utgangspunktet anbefaler vi at man respekterer aldersgrensene, sier han.

Tallene overrasker ikke tobarnsmoren.

– Jeg synes det er mye, men samtidig er jeg ikke overrasket. Det handler om at ungene omgås hverandre. Det som er ille er når foreldre synes det er greit. Det er de som må på banen, mener Skybakmoen.

Vold gir utslag

Medietilsynet er medlem av bransjeordningen PEGI(The Pan-European Game Information). PEGI er et felles europeisk system for aldersklassifisering av spill.

– Vi har et veiledningsansvar, og er medlem av bransjeordningen PEGI. Det er de som setter aldersgrensen på spill. Det skjer i forhold til innholdet til spillet. Voldsskildringer gir utslag med en gang, forklarer Heppsø.

– Du har 3,7,12,16, og 18 års aldersgrenser. Et spill med 16årsgrense inneholder ofte voldsskildringer hvor man ser blod, for eksempel. I 18årsgrense spill er det mer realistiske skildringer, som helt klart er laget for et voksent publikum, fortsetter han.

Monica Skybakmoen er klar på at hun ikke ønsker dette i sitt hjem.

– Jeg er ikke imot bare for å være imot, det handler om innholdet. Jeg vil ikke at dette skal være underholdning for ungene mine, fastslår hun.

«Den strenge forelderen»

Monica Skybakmoen opplever å få rollen som «den strenge moren», når resten av sønnenes vennegjenger spiller voldelige dataspill. Dette er ikke uvanlig, i følge Thomas Haugan Heppsø.

– Det er et vanlig pressmiddel foreldre opplever. Man må kunne snakke med andre foreldre, bli enige om noe og rådføre seg. De må tørre å sette grenser, men før man sier ja eller nei bør en sette seg inn i spillet, og vite hva det handler om. Det er fint å snakke med de som jobber i spillbutikkene også, foreslår han.

– I sommer ringte jeg rundt til foreldrene i sønnene mine sine omgangskretser, og ga beskjed om at de ikke fikk være med på det. Hvis det skulle spilles, måtte de bli sendt hjem, forteller Skybakmoen.

Foreldre må oppdateres

Skybakmoen tror mange foreldre ikke vet hva spillene dreier seg om.

– Jeg har pratet med min omgangskrets, og da er det fort en forelder eller to som er med på tanken. Det er noe med å ta det opp. Kanskje lærere burde snakke om det på foreldremøter, hvor det er flere tilstede. Det finnes jo temamøter, men dit kommer bare spesielt interesserte. Jeg tror ikke alle vet omfanget, forklarer hun.

Heppsø og medietilsynet mener også foreldrene må på banen.

– Vi mener foreldre er viktige. De må engasjere seg, for de kjenner barnet sitt best selv. De må si hva som er greit og ikke greit i hjemmet deres, påpeker han.

– Jeg ser jo at i en del av tilfellene er det foreldre som kjøper spillene. Jeg tror ikke de vet hva det dreier seg om. Jeg tror ikke alle som spiller blir voldelige, men det flytter jo grenser, mener Monica Skybakmoen.