Sketsjene vrir på tidsånden. I Twilight deltar ekle kisteklare vampyrer langt unna Robert Pattison-smukkhet. Historien om Alexander Rybak er gjenfortalt som folkeeventyret om Askeladden. For det var det vel?

Uvanlig gode sangprestasjoner og svært gode danseinnslag overstråler de til dels langdryge innslagene i begynnelsen av første akt. Hos Skavlan tilstår Jesus å ha skrevet «Min Kamp» i seks bind, mens Øystein Sunde er lei av å lage sanger om ødelagte vaskemaskiner. I samme TV-sofa bare ER Martin Høgberget president Obama med «my fellow citizens, it’s a great honour» på evig repeat og med dramatisk patos.

Vi ler av kjendiser. I «Tore på sporet» blir ordførersønnen – klin lik Arve Bones, ikke gjenforent med opphavet fordi Tore ikke gidder å sjekke kilder. Og et videoinnslag i «TV-studio», hvor en surrete mini-Arve dasset rundt på stasjonstomta på direkten. Husker dere den pertentlige obersten i Monty Python, han som alltid avbrøt sketsjene da de ble for dumme? Obersten har sin likemann i Henrik Mohn. Vår lokale Messias – i Simen Næss Hagens evig glisende skikkelse, går stadig inn i handlingen med lomma full av penger mens russen reiser gjennom tid og rom, «Jeg er Henrik Mohn. Om du er raka fant, kan jeg bidra med en slant» – om det så gjelder Bjarte Baasland, John Arne Riise og Asger Jensby – eller Moland & French i Kongo.

Russen har muligens fått en overdose av Levi & Thomas i oppveksten. Anders Ruud Sørli og Håkon Teigen Lund gir oss en akkurat overdrevet nifst lik Levi og en tatovert-riffgitarist – som messer om «Gud, Jesus, Damaskus og hun med de pene brune øynene fra Rasta». Ta det som et kompliment, Levi!

Den intense Varg Veum (Pål Wisløff Nilssen) må skuffet konstatere at det ikke skjer altfor mye i byen når skurken er et slitt bildekk. Marius Torgersrud spiller slemt innbyggerrekrutterer Dag Arnesen og hans webkamera som skjønnmaler Kongsvinger.

Temaet «Same shit, new wrapping» går igjen når russen radbrekker kommunens hippe satsing på sosiale medier som i hvert fall ikke snakker ungdommens språk.

Den klassiske revyteksten ivaretas av Siri Bredesen hennes epos «Musikkhistorien på fem minutter». Herlig. For hva kom etter Queens «Bohemian Rhapsody»? Ikke stort. Men Ola Welo Band er stort – spesielt i denne musikksketsjen. De kan spille all slags musikk – og gjør det.

De flinke danserne eier forestillingen – som i tolkningen av andre verdenskrig og Michael Jackson-tributen. Koreograf Nina Skyrud har fått fram et sprudlende dyktig ensemble som virkelig viser det ungdommen kan – synge og danse godt. Et ekstra pluss for revyen er de utrolig dyktige syngende gutta – som Håkon Teigen Lund, Ståle Andersson, Lars Magnus Fagernes, Lars Erik Mo og Anders Ruud Sørli.

En til tider vittig russerevy. Slik den skal være.

(Anmeldt på grunnlag av generalprøven)