KIL er i Tippeligaen. Selvsagt skal laget og ikke minst supporterne ha ei ny låt. Ei låt som sier at KIL er tilbake i det gode selskap. Ei låt som sender håp og entusiasme gjennom hele distriktet.

Det finnes mange supporterlåter, og de beste låtene er etter min mening de som gir deg gåsehud når du kommer til refrenget. De låtene som spilles i pausen, og som gjør at du får troa tilbake selv om laget ligger under 3–0.

Slik som «You'll Never Walk Alone» gjorde det i Istanbul.

Slik som låtene til Blodrødt gjorde det så mange ganger på Gjemselund i fjor.

I år er det Kjetil Nordfjeld og Christiana som står bak supporterlåta.

Låta begynner med Radio Kongsvingers fotballkommentatorer som konstaterer at KIL klarte opprykket i fjor, idet noen metalliske gitarriff og en sløv trommeintro begynner å ta til.

«Gjemselund gleder seg nok en gang, veien var tung, og veien var lang».

Like greit å begynne med et nødrim. Det kommer nemlig flere av dem.

Etter hvert nærmer vi oss et refreng og det antatte klimakset. Det kommer dessverre aldri. Refrenget er kanskje enda kjedeligere enn versene. Vokalen er kjedelig, gitaren er kjedelig, trommene er kjedelige, teksten er spesielt kjedelig. Dansebandet Christiana prøver så godt de kan å rocke ihjel en allerede dødfødt sang.

Teksten er så full av klisjeer at det rett og slett blir flaut.

«Det er Kongsvinger som reiser seg. Kongsvinger som baner vei. Elleve mann i krig for deg og meg.» Trenger jeg si mer?

Vi har inntil flere gode gamle supportersanger som fungerer langt bedre enn denne gjør.

Ser vi oss litt tilbake så er «Vi kommer fra skogene» faktisk en mye bedre supporterlåt, selv i 2010. Den er enkel og ærlig.

Etter min mening er «Forza Vinger» fra Blodrødt den beste supporterlåta KIL har. Låta er allerede lydsporet fra opprykkssesongen 2009. Låta er tøff og modig og skaper entusiasme.

Den nye låta gir meg ingen slike følelser. Nå håper jeg sangen begraves nesten før den er født.