Ferjemannen ror sin båt over Tråstadsundet. Vi møter ham igjen i nåtid ved Gjemselund bru på slutten av elvevandringen. Bli med på «Elvelangs», en storslagen, rørende og pompøs rusletur, til tider fragmentarisk i tid og rom.

Få har satt færre spor etter seg enn vikinger og pilegrimer. Vi blir forelagt et langt tablå anno 1200-tallet. Først etter et kvarter mæler bonden på Tråstad «Elvelangs» sine første replikker.

Tiden er relativ, også for et vandreteater. Hvor langt anslag må til for å føre oss inn i handlingen? Denne vandrer fant ferden lang, mens medvandrerne mine gråt av rørelse.

Den skjærende smerten da gårdskona, i Kjersti Thorsets skikkelse, kaster hodelinet og røper at Sunniva-barnet er avlet i synd. Den vesle ungen må sone i pilegrimsgang til Nidaros. Følget synger sine klingende tidebønner, mens munken Lavrans – Øystein Elle, hever vandrestaven og smiler med halve ansiktet.

De håndterer stav og stokk elegant, men det er noe vemodig over fløterne lenger ned i elva. «Rompa her!» er vandringens aller morsomste tidsbilde. Elva har sin egne rolle i fløterhumoren, de underfundige og søte tolkningene av Børli-tekster og gamle viser framført av et meget opplagt og samkjørt ensemble.

Historien gjør så et byks 700 år fram i tid. Vi drives mot herlige fiskeskrøner og mimrede ungdomsfest på Tråstad ungdomsskole på 80-tallet med det velsmurte coverbandet Horizon.

Inn mot den nye skolen og biblioteket blir de kunstneriske innslagene abstrakte. Jump-kompaniet gjør en rørende vakker dans inne i skolens vandrehall.

– Er det meningen at jeg skal forstå dette? spurte en medvandrer forsiktig. Flere ganger kom tungt sminket ungdom og utagerte sint foran oss. Fra hvilken planet kom de? Den opprørske? «Elvelangs» maler i hvert fall ikke en falsk byidyll.

I første del av vandringen flyter handlingsforløpet seigest. Inne i biblioteket maltrakterer Dagny Juel en bok mens hun formaner Jonas Lie om å være stille. Maria Andas parallelle nysirkusakrobatikk til Fransesco Buccinos flygeltoner var utsøkt. Juel og Lie sine litterære tekster er i dag nesten like levende som en dronte.

Vandringens andre del er den dramaturgisk sterkeste og mest takknemlige å fortelle. Vår egen nære og kjente historier vi «eier» i kraft av egne erindringer. Hildegunn Øiseths møllehjul-suggererende komposisjon sender oss ut i fortapelsen. Der under gamlebrua lever to narkomane karer.

Tablåer skaper distanse. Disse to går rett inn i hjertet. De narkomane er noen alle nå snakker om i byen. Men bare noen få snakker med dem. De skjeller ut oss besteborgere – vi som står på gangbrua og ser ned på dem.

– Er det for mye å be om medmenneskelighet og omtanke? Vi ber ikke om medynk, sier Jonas Delerud og Sten Bjørge S. Hansrud med heroinknekk på stemmen. Ta det til dere, alle som bestemmer i byen.

Minnenes musikk med seniordans og Galterudmusikken river oss inn i fakkeltoget mot Nedre linje. Under den rørende «Elvekinoen» funderer bytrubadur Lars Thyholdt over hvorfor man må bygge kulturhus når byen har så mange flotte bakgårder. Hans vare vise «Det går ei elv gjennom livet», til Odd-Ragnar Lunds filmmontasje, skaper kollektive minner. Ingen dårlig byggestein for framtidas Kongsvinger.

Klokkene ringer for alle i brutårnene ved Gjemselund. Den pompøse og høyst nynnbare «Elvekantate» setter et verdig punktum for vandringen. Solistene «er» elvas mange ansikter, en heavy Kjetil Foseid, søt Kitty Lossius, mild Kjersti Thorset, skummel Thomas Selvaag, livstrett Øystein Elle, klok Lars Thyholdt og lokkende Thea Paulsrud – Øivind Roos og Øystein Bjørkli den småslitne «bakevjen». Akkurat her gikk musikk, solister, kor, band og lyskulisser for en stund opp i en høyere enhet.

– Vegjine falle så vide, sa pilegrimen. Vi må krysse trolsk skog, passere elvebanker, hissige stryk og opplyste mølleruiner. «Denna hæll are sida» reindyrket byhistorien. Her appelleres det til elvas dramatiske element, en bevissthetsstrøm mellom fortid og framtid. «Jeg ble glad av å gå turen» sa en medvandrer. «Elvelangs» lykkes med sin agenda. Du blir stolt og glad i Kongsvinger. Ja da, byen har sine feil og mangler – men hvem har ikke det.

(Anmeldt på grunnlag av førpremièren).