Sentral duo: KIL slår Vålerenga 1?0 i september 1984. Matchvinner ble Øyvind Tomteberget, her sammen med Erik Nystuen. Foto: Ove Hansrud

Den lange veien til sølvjubel og europacup

Opprykket til det vi i 1982 kalte 1. divisjon var en drøm som gikk i oppfyllelse for KIL-supporterne. Spill om seriegull på Lerkendal ti år senere viser hvor langt man kan komme med hardt arbeid.
Henning Danielsen
Henning Danielsen Profil E-post
Publisert 05.11.2012 kl 23:00 Oppdatert 10.11.2012 kl 13:52

Tips en venn på e-post:


Sikret plassen: Svein Ivar Sigernes er tilbake som trener for KIL. Her jubler han etter at KIL har sikret plassen i eliteserien ved å spille 1?1 mot Lyn på Gjemselund i 1991-sesongen.Foto: Ole-Johnny Myhrvold
vinger: I mai 1983 slår KIL Start 6?2 på Kristiansand stadion. Olav Nysæter scoret tre av målene. Her er han sammen med startspillerne Trond Pedersen (t.v.) og avdøde Svein Mathisen. Foto: Ole-Johnny Myhrvold
Sølvgutter: KIL tok i 1992 seriesølv. Kjell Roar Kaasa (i forgrunnen) ble toppscorer i eliteserien med 17 mål.FOTO: OLE-JOHNNY MYHRVOLD
Holdt stilen: KIL spilte 13 kamper på rad uten tap i 1987. Her er Kjetil Sagen i aksjon. Foto: Tormod Brenna
Sølvtrener: Per Brogeland i 1992.
«Kjøpt»: Svein Ystenes var KILs første spillerkjøp.

Vi skriver 10. oktober 1982.

I ettertid en merkedag i KILs historie. Det var den dagen fotballen i glåmdalsdistriktet fant veien ut av fotballens «mørke fastland».

Men nervene lå tjukt utenpå både spillere, trenere og ledere den grå høstdagen på Gjemselund. Even Pellerud måtte stå over kampen. Dirigenten pådro seg sitt tredje gule kort mot Mjølner helga før. Et skikkelig tilbakeslag for et KIL-lag som bygget mye av spillet rundt Even og midtbanekollega Øivind Tomteberget.

Forutsetningene var klare: KIL ledet med ett poeng og hadde to mål bedre målforskjell enn Eik. KIL måtte vinne. Det var ingen som ville spille kvalifiseringskamper for å rykke opp. Resten av dagen ble imidlertid en fest fra start til slutt. Erik Nystuen roet nervene etter et kvarter, og Gjemselund eksploderte i glede da Geir Hagaløkken satte inn 2–0 noen minutter senere.

Hvor mange som egentlig var på tribunene den dagen er det for øvrig ingen som vet. «Cirka 3500» ble det ropt opp på speakeranlegget.

Geir Hagaløkkens store dag ble kronet med 3-0-målet like etter pause. KIL var klare for 1. divisjon. Nøkterne glåmdøler gikk fullstendig av hengslene.

Bære eller briste

Men det var nå den virkelig jobben måtte gjøres. Alle ekspertene var enige i at å overleve i 1. divisjon ville bli umulig uten nye spillere. Da KIL-gutta gjorde seg klar til historiens første kamp i 1. divisjon – mot naborivalene fra Lillestrøm – var imidlertid den største forandringen at treneren het Christer Nilsson og ikke Svein Ivar Sigernes.

Klubben ga spillerne som hadde sikret opprykk høsten i forveien full tillit, det fikk bære eller briste. Og åpningen kunne knapt nok blitt bedre. Olav Nysæter banket inn 1–0 etter 13 minutter, og da Erik Nystuen doblet ledelsen etter en halvtime, er det ingen overdrivelse å skrive at det var rimelig høy stemning blant de snaue 5500 tilskuerne på Gjemselund. At kampen til slutt endte 2–2 var naturlig nok et antiklimaks. Men KIL hadde bevist at de kunne spille jevnt med de beste. En av Lillestrøms målscorere var for øvrig en unggutt ved navn Cato Holtet.

Resten av sesongen ble en kamp med ryggen mot veggen, men én kveld er det få KIL-supportere som vil glemme. I slutten av mai vant KIL 6-2 på Kristiansand stadion. Olav Nysæter ble nærmest genierklært etter sine tre mål. .

Seieren ga gjenklang i Fotball-Norge. Det var uhørt at en nykomling i 1. divisjon skulle valse over en av seriefavorittene på den måten.

Fortsatt spill i 1. divisjon ble for øvrig sikret i siste serieomgang. KIL måtte ha poeng mot Vålerenga på Bislett, og 0-0 var nok – selv om Brann vant 9-2 over Viking i Bergen.

Straffedramatikk

KIL ble – nesten uten unntak – tippet ned før hver sesong på 80-tallet. Hver gang tok ekspertene feil.

1984 ble året KIL slapp å tenke på nedrykk i store deler av sesongen, men året etter vil kanskje bli husket for et av tidenes mest spesielle straffespark. KIL møtte Molde på Gjemselund 6. oktober, og begge lag måtte vinne for å sikre plassen i den nest siste serieomgangen.

Det så ut til å gå mot 1-1 da dommer Kjell Nordby dømte straffespark til KIL like før full tid. Vi lar daværende hovedtrener Svein Ivar Sigernes få lov til å fortelle.

– Det som var spesielt det året var at det ble innført en ny offsideregel, og den var nok mye av årsaken til det som skjedde. Geir Hagaløkken hadde vært på et løp på kanten, og Molde fikk tak i ballen – men spilte den rett i beina på Knut Nordnes. Geir gikk bokstavelig talt ut av offside, og der kom Roy Holth i full fart på høyrebacken. Ballen ble slått mot cornerstolpen, og linjemannen vinket. Men dommeren tok den nye regelen til følge, og lot spillet fortsette. Det hadde nok ikke Ullrich Møller fått med seg, for han hoppet opp og tok innlegget fra Roy i fast grep på seks meter, og kastet den til keeper Inge Bratteteig.

– Dommeren hadde ikke noe valg, han måtte peke på straffemerket. Der og da så det ut som Møller holdt i en ildkule, og det ble full oppstandelse. Molde-trener Hans Backe var på vei ut på banen for å ta dommeren, men vaktene fikk tak i han. Etter noen sekunder kom Åge Hareide bort til meg, og sa at Vidar Sanderud må få beskjed om at han skulle skyte utenfor. Da sa jeg «da kan du like godt be han om å skyte mora si, Vidar gjør alltid det han må gjøre».

Episoden har brent seg fast i minnet til den tidligere KIL-treneren, og den dag i dag humrer han stort hver gang han tenker det.

– Det som var ille var at Ullrich Møller var oppløst i tårer, så vi måtte prøve å trøste han så godt vi kunne.

Men historien stopper ikke der. Like før jul dukket Hans Backe – noe ufrivillig – opp igjen i Kongsvinger. På vei hjem fra Molde til Sverige fikk han motorstopp, og naturlig nok skjedde det på Kongsvinger.

Han endte opp på en Esso-stasjon som skulle hjelpe han.

Etter noen minutter med stillhet kom det til slutt fra mekanikeren: «Er det ikke du som trener Molde?». «Jo. Hva er merkelig med det?», svarte Backe – før han selvsagt fikk høre at mekanikeren også hadde vært på Gjemselund og sett KIL-Molde et par måneder tidligere.

To bronsemedaljer

I 1986 gjorde KIL grep på trenersiden. Ukjente Ingvar Stadheim ble hentet inn.

Ti måneder senere hadde den kommende norske landslagstreneren ført KIL til klubbens første seriemedalje noensinne. Bronsen ble feiret som et gull i garderobene på Gjemselund etter 2-1-seieren over Rosenborg.

Det mange kanskje ikke husker er at KIL hadde tatt sølv det året dersom det ikke hadde vært for Per Terje Markussens 2-1-scoring for Mjøndalen på overtid mot Strømmen.

Even Pellerud er en legende i KIL-sammenheng. Roverud-karen med de kvikke føttene, nærmest sydlandsk temperament, det herlige overblikket og de geniale pasningene var en fryd for øyet på banen. Etter 1986-sesongen var det imidlertid slutt. På banen vel å merke.

Pellerud tok nemlig over som trener før 87-sesongen. En spennende løsning, men det så mørkt ut en stund. Så mørkt at ryktene begynte om at Even måtte pakke trenerbagen og gå ut av portene på Gjemselund.

27. juni lå KIL desidert sist på tabellen etter 1-4-tapet mot Bryne på Jæren. Pellerud innrømmet at KIL kanskje burde lagt seg lavere på bortebane, men sto på sitt. «Det ville ikke fremmet fotballen å gjøre det på den måten». Og:

– Jeg er overbevist om at det vil snu seg til vår fordel, sa Even etter kampen – og har sjelden hatt mer rett.

KIL tapte ikke på de neste 13 kampene, og 10. oktober satte Cato Holtet inn 1–0-scoringen mot Mjøndalen som sikret klubben sin andre strake bronsemedalje.

«Åndspygmeer»

26. juni 1988 vil for alltid bli stående som en mørk skamplett i norsk fotballhistorie. Caleb Francis ble regelrett mobbet ut av Bislett av en liten gjeng med VIF-supportere. Etter å ha hørt tilrop gjennom store deler av kampen, valgte Even Pellerud å ta Caleb av banen. Da haglet det bananer ned på banen mot den ulykkelige 20-åringen.

– De som står bak en slik oppførsel er en gjeng med «åndspygmeer», sa Pellerud om saken som i ettertid fikk et skikkelig etterspill.

Foran 1989-sesongen hentet KIL en tynn, hengslete 19-åring fra Ørn-Horten. 25. mai viste Dag Riisnæs seg for første gang fram for Gjemselund-publikumet. Øivind Tomteberget var ute med skade, og trøye nummer 6 var ledig. Etter tre minutters spill skjønte samtlige på Gjemselund hvorfor Even Pellerud lot guttungen få sjansen.

Riisnæs var på rett sted til rett tid, og headet ballen i mål bak Rosenborg-keeper Ola By Rise. Kampen endte 2-2, men KIL-supporterne hadde allerede fått en ny yndling.

Karrierestopp for Holtet

Etter flere år med medaljer og kamp om europacup-plasser ble 1990 og 1991 en kamp for å overleve. Kent Karlsson hadde hatt kjempesuksess med IFK Norrköping, og for første gang hentet KIL en anerkjent trener utenfra. Det holdt på å gå skikkelig galt.

3-1 hjemme mot Start i den siste seriekampen reddet KILs 1.-divisjonsstatus, men Karlsson fikk ikke fortsette i sjefsstolen.

Samtidig takket Cato Holtet for seg som spiller. Etter 95 kamper og 46 mål sa kroppen stopp. En av norsk fotballs mest notoriske målscorere fikk dessverre ødelagt mye av karrieren på grunn av skader.

Sølvåret

Men selv om Svein Ivar Sigernes var tilbake i manesjen for tredje gang i KIL-sammenheng i 1991, fortsatte problemene. 1-1 mot Lyn på Gjemselund var nok til å få fortsette i det gode selskap.

Hva var galt med KIL?

Lite visste man at den neste sesongen ville bli en av de mest minneverdige i KIL-historien til dags dato.

Per Brogeland. Kjell Roar Kaasa.

To av de kanskje viktigste suksessfaktorene i 1992. Året KIL utfordret Rosenborg om gullet på Lerkendal i siste serieomgang.

Per Brogeland var ukjent for de aller fleste til tross for spillererfaring på høyt nivå, og trenerjobb i Eidsvold Turn. Det skulle vise seg å være en genistrek av KIL-ledelsen å få inn Brogeland som erstatter for Svein Ivar Sigernes.

Riktignok skulle det ta noen uker av sesongen før maskineriet virkelig begynte å komme i gang, men med Kenny Gassers vidunderlige scoring i 1-0-seieren mot Rosenborg på Gjemselund var toget på rett spor.

Kaasa fra Drangedal var egentlig andrevalg som midtspiss bak Rune Sunde. Men allerede i den andre serierunden mot HamKam viste kraftpluggen seg fram. Fjorten dager etter seieren mot gullvinner Rosenborg på Gjemselund, dunket Kaasa inn tre mål mot et Mjøndalen-lag som ledet 2-0 etter 20 minutter.

Til slutt sto det 6-2 på måltavla. Og det var bare begynnelsen på en eventyrlig sommer og høst.

Kaasa ble toppscorer i eliteserien med 17 mål det året. Bare Olav Nysæter med 14 mål i 1983 har klart det samme som KIL-spiller.

Sjøsyketabletter til LSK-back

Dennis Schiller. Svensken med det lange, lyse håret. Vi tipper han fortsatt har mareritt bare han hører Trym Bergman blir nevnt. Det går humoristiske rykter om at Lillestrøms høyreback måtte ta sjøsyketabletter i pausen på Gjemselund 9. august 1992.

Sjelden har KIL generelt – og Bergman spesielt – herjet med en motstander som med erkerivalen fra Romerike den kvelden. Etter en time sto det 5-0 – og det kunne vært mer.

Noen uker senere var det imidlertid tid for Lillestrøm-revansje. I en høydramatisk NM-semifinale på Åråsen vant Lillestrøm 1-0.

Kjell Roar Kaasa var den som kom nærmest utligning. Den storvokste spissen var noen millimetere fra å skaffe omkamp like før full tid, men ballen smalt i tverrliggeren med en voldsom kraft. Vandrehistorien på Romerike var at det ikke lå snø på den tverrliggeren de tre neste vintrene – fordi den fortsatt ristet etter toppscorerens skudd.

Dermed var det seriegullet som fikk fullt fokus, og søndag 18. oktober skulle alt avgjøres.

KIL måtte slå Rosenborg med seks mål på Lerkendal for å ta gullet. Det endte med fem baklengsmål på 18 minutter, 0-6 – og sølv. Men sølv var ikke noe nederlag.

Og, KIL var klar for Europa.