Snøen lavet ned over Gjemselund fredag kveld og henledet tankene til fordums store, vinterlige sportsbegivenheter i byen, som ski-NM på Sæter og i Gullbekkåsen, og norgesmesterskapet på skøyter med statsminister Einar Gerhardsen til stede på Holtbanen. Eller vi hutrende drømte oss tilbake til den historiske friidrettslandskampen mellom Norge og Italia på Gjemselund en solrik sommerdag i 1969, med hekkeløperen Eddy Ottoz, europamester det året, som fremste trekkplaster.

Nå er det ingen friidrettsbane der lenger, men derimot oppvarmet kunstgrasbane med flomlys av internasjonalt kaliber. Det var rammene rundt vinn eller forsvinn-oppgjøret mellom Kongsvinger og Sogndal, ei riktig trivelig ramme på en særdeles trivelig kveld.

For det nyttet ikke for et svartkledd syltetøylag å vise til tidligere storheter som Svein Bakke og Jostein Flo så lenge ånden til Even Pellerud og Øivind Tomteberget fortsatt hviler over Gjemselund. Dessuten har KIL i dag fargede Randall Brenes, som til tross for oppveksten i tropiske Costa Rica ikke så ut til å ha gjort stort annet enn å ha spilt fotball på nullføre. Bare på en snau førsteomgang skapte KIL fem feite målsjanser, og da mener jeg målsjanser, ikke slike målsjanser som Drillo teller, men som vi andre ikke evner å se.

Men fotball kan være nådeløst urettferdig, som da Sogndal fire sekunder på overtid skapte sin eneste egentlige målsjanse av KIL-kaliber før pause. På sin vei til nettmaskene tok ballen med seg sogndølenes frynsete selvtillit og rev samtidig ned hjemmelagets trygghet og overlegenhet.

Dermed skiftet kampen nesten totalt karakter. Borte var KIL-guttas aggressive og kollektive press høyt oppe på banen. Borte var presise kortpasningskombinasjoner avløst av raske overganger, og hjemmeproduserte målsjanser på løpende bånd. I stedet rullet Sogndal-laget framover i angrep etter angrep, og stadig var det hektisk i og rundt KILs 16-meterboks. At sesongens KIL-gigant Edier Frejd hinket av banen med enda et kneproblem 20 minutter før slutt var heller ikke akkurat noe lyspunkt der og da.

«Vi har fortsatt trua!» rullet det over det nye, lysende reklamegjerdet på bortre langside før pause, men selv det var sloknet i andre omgang. Heldigvis gjaldt ikke det de rødhvite, som i hvert fall i perioder skapte seg pusterom og innimellom la et visst press på de svartkledde i vinterkvelden.

Etter hvert løp Sogndal av seg det verste, men kampen var likevel åpen til det forløsende 3-1-målet kom vel minuttet før full tid. Dermed er Øyvind Eide fortsatt ubeseiret som treneransvarlig på hjemmebane. Dessuten var seieren fortjent, og uten det urettferdige reduseringsmålet til pause kunne andreomgangen blitt en form for plankekjøring. Det ble det derimot ikke i plankebyen Fredrikstad.

Der hadde 31 fullastede busser med Sarpsborg-tilhengere benket seg til godt, gammeldags nabooppgjør mellom de to fotballaristokratene i Østfold. På Gjemselund kom det 27 fra Sogndal – tilhengere, altså, ikke busser, og de var i tillegg usedvanlig tafatte.

Sarpingene, derimot, har knapt hatt en triveligere fotballkveld siden de slo nettopp Fredrikstad 1–0 i cupfinalen i 1948. Riktignok ble det cupfinaleseier også i 1949 og 1951 og cupfinale så seint som i 1964 (tap for Rosenborg), men ikke noe kan måle seg med å slå de rødbuksede fotballstorebrødrene i nabolaget.

Fredag skjedde det igjen, og dermed kan det bli to friske nabooppgjør i 1. divisjon i Østfold neste år. Akkurat det er vår mening mest sannsynlig akkurat nå, for en slik «cupfinale» og kraftutladning på naturgras fredag kveld sitter i beina og hodene når Sarpsborg 08 tar imot KIL på eget kunstgras mandag kveld.

Jeg tipper også at enkelte Sarpsborg-spillerne tar seg en aldri så liten fest før det, forhåpentlig i motsetning til KIL-gutta. Dessuten har KIL fordelen av å spille på bortebane først, og slo dessuten sarpingene overbevisende på Gjemselund tidligere i høst. For å si det på tennisspråket: Advantage KIL.

Dermed har Tom Nordlie tatt sitt siste stup i Kongsvinger for i år. Neste år kan han komme til å sitte foran TV-en og se eliteseriefotball fra Gjemselund, etter å ha tapt fire slike kvalifiseringer av fire mulige. Og samtidig være helt sikker på at han er norsk 1. divisjons desidert høyest gasjerte trener.