Fotball-Norge puster tungt økonomisk, og innstrammingstiltak er iverksatt eller er på trappene i en rekke klubber. Det skjer et kvart århundre etter at de sannsynligvis tre første klubbene i Norge var truet av konkurs. Skeid var på den tid kroneksemplet på overambisiøs sportslig satsing og urealistiske inntektsbudsjetter. Oslo-klubben ansatte blant andre den suksessrike polske landslagstreneren Jacek Gmoch etter at han ledet Polen til VM-bronse i 1982. I dag er den samme klubben en imponerende talentutvikler av unge spillere som gjerne forsvinner videre til eliteserien.

Samtidig har en rekke klubber fulgt etter Skeid når det gjelder overivrig satsing, flere av dem med styrtrike, snille fotballonkler som har puttet stadig flere millioner inn i klubbkasser som lekker som en sil og stadig er tomme. Nå trekker flere av dem seg etter hvert tilbake. Chess-gründer Idar Vollvik har for lengst takket for seg i Brann, Atle Brynestad er ikke lengre «hovedsponsor» i Lyn etter å ha brukt rundt 150 millioner kroner, og Kjell Chr. Ulrichsen skrur igjen krana etter å ha svidd av rundt 100 millioner kroner i Stabæk. Flere vil trolig følge etter.

Lokalt har ingen klubber hatt gleden av eller gjort seg avhengig av slike rike onkler. Bare to lokale klubber har budsjetter av betydning: Kongsvinger og Flisa. Den økonomiske situasjonen er anstrengt begge steder, og 3.-divisjonsklubben Flisa har allerede kuttet en halv million kroner, det vil si en firedel av kostnadsbudsjettet. Langt verre er det i KIL, som i løpet av få dager vil legge fram en avdekket underbudsjettering på kanskje så mye som seks millioner kroner. Det skjer bare to og en halv måned før neste regnskapsrapport med positiv egenkapital skal presenteres for Norges Fotballforbund for fortsatt å beholde profflisensen som gir rett til spill i de to øverste divisjoner.

HamKam har allerede kuttet sju millioner i sitt årsbudsjett og går nå inn i gjeldsforhandlinger med sine kreditorer. En rekke klubber vil følge etter, og denne uka trakk styret i Stavanger seg. Store utsikter for inntekter på spillersalg er det heller ikke for noen – kjøpere står ikke akkurat i kø for tida, for å si det slik. De økonomiske gulltidene i norsk fotball er trolig over, i hvert fall for noen år framover. Det gir sunnere drift og et mer fornuftig lønnsnivå, med andre ord ingen ting å beklage seg over. Forhåpentlig blir det også økt satsing på norske talenter framfor kortsiktig og ofte kortvarig import fra en rekke land.