Butikkdøden i distrikts-Norge er ikke noe nytt fenomen. Over de siste 20 årene har alt fra tradisjonelle land- handlere til typiske samvirkelag blitt visket bort fra kartet. Grunnlaget for videre drift har ikke vært der når folks handlevaner har endret seg, og vi som konsumenter har trukket inn til større steder med bredere utvalg.

Det er ikke bare vareutvalget og servicetilbudet som har hatt en avgjørende rolle. Kanskje er det først og fremst lavpriskjedene som har sørget for at butikktilbudet for folk som bor på mindre steder er blitt helt borte.

For vi vil ha mat til lavest mulig pris. Først begynte vi å reise til byen. Så er vi godt i gang med å valfarte til Sverige. Alt i den samme hensikt – å handle det vi trenger (og mer til) for en billigst mulig penge.

Det er ingen tvil om at svenskehandelen undergraver norsk butikkvirksomhet. Men vi kan ikke skylde på svenskene som har lavere priser enn oss, like lite som vi kan skylde på Coop som måtte ta konsekvensen av at driftsgrunnlaget for nærbutikkene ikke lenger er til stede. Ingen vil drive med underskudd.

Små steder uten så mye som en liten butikk hvor man kan få kjøpt mjølk og brød, gir oss en utfordring. Uten å få dekket helt grunnleggende behov, vil mangelen på et minimalt vareutvalg gjøre stedet mindre interessant. Nærhet til barnehage og skole setter vi høyt, men muligheten til raskt å skaffe basisvarer hører også med blant de viktigste punktene.

Vi har alle muligheter til å endre på denne situasjonen. Når den tradisjonelle nærbutikken er borte, kan det åpne dørene for en ny type næring – basert på nærhet til råvarer, bygd på lokale tradisjoner, og en innpakning som er langt mer unik enn en Coop-logo på taket.

Hvem tar jobben med å etablere butikken som selger hjemmebakt brød, fersk ost, friske grønnsaker, egenprodusert syltetøy og nyopptatte poteter – med en koselig kafé midt i lokalet?